Hvilken nytte har bibliotekene av sosiale medier?

God bruk av sosiale medier kan hjelpe bibliotekene med å nå sine mål.

Den senere tid har gitt meg det privilegium å få et ekstra innblikk i bibliotekbransjen vår. Et felt som jo gjerne har rykte på seg for å være traust og kjedelig. Mitt inntrykk er at ryktet ikke stemmer hverken om folkene som jobber der eller innholdet. Samtidig har man der, som de fleste andre steder, en vei gå når det gjelder å utvikle innholdet til å bli enda mer relevant og i pakt med den tid vi lever i. Og man har en vei å gå når det gjelder å kommunisere bedre med sine omgivelser.

Nylig ble jeg invitert til å snakke om kommunikasjon i nye medier for bibliotekene på Øvre Romerike. I tre timer fikk jeg mulighet til å spille inn mine tanker og lytte til deres erfaringer. Det ble en givende seanse som jeg har lyst til å dele litt av med deg.

Forankre bruken
Mange hevder at sosiale medier er tidstyver. Tyver som stjeler av den tiden vi burde ha brukt på andre ting. Og tidstyver kan mediene være hvis vi ikke har en liten plan i bunn for det vi holder på med, både på det personlige og det profesjonelle plan. Vi bør altså forankre bruken. Så la oss stille et par spørsmål som kan hjelpe oss med å skape den forankringen, sa jeg.

Hva er målet med den jobben du gjør?
– Jeg har så lyst til å formidle litteratur, sa en.
– Kult, svarte jeg. Hvordan gjør du det?
– Bl.a ved å dra rundt på ungdomsskoler og arrangere verksted.
– Verksted?
– Ja, leseverksted. I fjor høst hadde vi med forfatter Widar Aspeli på ungdomsskoler. Han tok utgangspunkt i et dikt av Cesar Vallejo. Han delte diktet i to deler, slik at bare starten av diktet ble stående igjen. Dette ble til mange fine dikt som Eidsvoll bibliotek, med elevenes tillatelse, har delt noen av på sin blogg under «Kløyvd poesi«.
Dermed var tonen satt, og vi hadde definert ett mål (formidle litteratur) og presentert tradisjonelle og nye kommunikasjonsmidler (fysisk tilstedeværelse i klasserom kombinert med bruk av blogg) allerede.

Interessentanalyse
Men jeg ville ha flere mål.
– Skape leselyst hos folk, hevdet en.
– Informere, sa en annen.
– Skape trivsel, holdt en tredje fram.
– Etablere møteplasser, påpekte en fjerde.
Så bra, nå har vi litteraturformidling, leselyst, informasjon, trivsel og møteplass som noen grunnleggende mål.

Hvem skal dere nå fram til med disse fine målene, da?
– Hele befolkningen, sa en.
– Jøss, det var ikke snaut, repliserte jeg.
– Nei, men det skal vi.
– OK, men går det an å peke ut noen undergrupper? Er det f.eks noen grupper i befolkningen som dere sliter med å nå?
– Unge gutter, utbrøt en.
– Studenter er også en viktig målgruppe, understreket en annen.
Flott, da har vi befolkning som overordnet gruppe, og unge gutter og studenter som to mulige undergrupper.

Er det andre målgrupper som er viktige? Hvem gir dere rammer?
– Politikerne!
– Ja, uten at politikere bevilger penger så kan dere vel ikke drifte, sa jeg. Og da er dere bl.a avhengige av å være synlige og vise hvorfor bibliotekene har sin eksistensberettigelse. I dag kan bibliotekene gjøre mye selv for å være synlige. Men dere er også avhengige av hjelp fra andre. Hvem kan gi dere synlighet?
– Journalister, sa en.
– Nettopp, og journalister kan vi dele inn i f. eks. riks, regionale og lokale.
Den store regionavisen på Øvre Romerike er Romerikes Blad. Og det er et par lokalviser som Eidsvoll og Ullensaker Blad og Raumnes.
Er det flere målgrupper som er viktige?
– Ja, bransjen.
– Og det er?
– F.eks. forlag og forfattere.
Dermed hadde vi en hel, liten interessentanalyse på plass.

 Så er neste spørsmål hvordan sosiale medier kan hjelpe dere med å nå disse målgruppene og realisere de målene som dere har.  Vi diskuterte fire nytteområder:

1) Intern kommunikasjon
All kommunikasjon starter internt. Har du god kommunikasjon med dine kolleger, så er det også lettere å få til god kommunikasjon med brukerne. Mange foretrekker ansikt-til-ansikt-kommunikasjon. Men vi har ikke alltid en fysisk tilstedeværelse som gjør det mulig. Derfor må ansikt-til-ansikt-kommunikasjon suppleres. Noen er glade i telefonen, andre sverger til e-post. Og mange har intranett. Facebook kan imidlertid fungere vel så godt. Face-chatten, f.eks. kombinert med en lukket gruppe, kan føre til mer personlig, hyggelig, effektiv og sosial kommunikasjon med de du jobber med – forutsatt at arbeidstakerne er komfortable med å bruke Facebook som et arbeidsverktøy.

Grupper kan også egne seg utmerket til kommunikasjon på tvers av bibliotekene. Vi laget derfor en lukket gruppe som vi kalte «Sosial bibliotekkommmunikasjon på Øvre Romerike». Her er tanken at alle som er tilknyttet ett av de seks bibliotekene i regionen, kan utveksle erfaringer, synspunkt, stille spørsmål og diskutere temaer knyttet til bibliotekenes kommunikasjon i sosiale medier.

2) Brukerdialog
Kjernen i bibliotekenes virksomhet er jo bøkene. Dermed er formidling av bøker og bibliotekenes åpningstider to naturlige hovedingredienser i kommunikasjonen med brukerne.
– Men å operere med åpningstider og stengetider på Facebook, slik mange gjør, er noe snålt, framholdt jeg. Forventningene til rask respons er større her enn på e-post, helst bør du svare innen en-to timer.

Det er mange måter å formidle bøker på. Man kan skrive en liten anmeldelse eller et boktips, slik Nes bibliotek gjør på sin blogg. Eller man kan ta et bilde med en boktittel og en liten tekst som man legger ut på bibliotekets Facebook-side eller Instagram-konto. Evt. variere med flere titler i bildet. Ofte kan det være en god ide å gå tettere på objektet. Klarer du også noen ganger å overraske mottakeren gjennom f.eks. å bruke humor, slik Fyrverkeriet bibliotek gjorde gjennom sine originale kategorisering «damer som står med ryggen til», så er det lettere å treffe og skape engasjement.

Bibliotekene skal være noe mer enn bare formidlere av bøker. De skal også være gratis møteplasser for mennesker, samt arenaer for arrangement og meningsutveksling. Sosiale medier kan egne seg godt både til å spørre brukerne hva slags arrangement og deltakere man bør ha neste gang, gi et innblikk i prosessen som leder fram til selve arrangementet, formidle noen elementer mens det pågår, eller sågar streame det, og legge ut takk og smakebiter i etterkant. En variant kan være å lage en arrangementside på Facebook der man inviterer folk man vet vil være interessert, og samtidig oppfordrer de inviterte til å invitere andre. Ta et bilde av at det jobbes med å sette opp en scene eller ryddes og ordnes til start. Direktevitre mens foredraget holdes, eller debatten pågår, og legge ut et bilde av bibliotekarer og foredragsholder/debattant etterpå. Eller en liten videosnutt.

– Vi har merket at innholdet engasjerer mest når vi legger ut bilder av mennesker, sa en bibliotekar.
De hadde altså gjort seg en konkret erfaring om hva slags type kommunikasjon som fungerer best. Og klarer man å tagge inn de menneskene som er avbildet, slik som Nannestad bibliotek i eksempelet under, så blir kommunikasjonen synlig også langt ut over bibliotekets egen plattform. For de ansattes egne profiler kan også være viktige kommunikasjonsarenaer, og et samspill mellom bibliotek og personprofiler er ofte langt mer kraftfullt. Dette forutsetter dog er de ansatte synes det er greit å bruke Facebook på denne måten.

3) Læring
Sosiale medier kan være fantastiske læringsarenaer. Både Youtube og blogg er stappfull av kunnskap om nær sagt alt mulig, delt av folk som brenner for sin nisje. Selv har jeg forelsket meg i Twitter som læringskanal. Tenk å kunne plukke interessante folk å følge med på helt fritt, folk som tilfører deg noe hver eneste dag.

For valgnerden i meg er det gull å følge @pollofpolls for å holde meg oppdatert på de siste meningmålingene. Folk som @ceciliestaude og @ingeborgv gir nyttig input om ting som har med sosiale medier å gjøre. Og det er interessant å følge med på hva folk utenfor egne fagkretser, som eksempelvis toppjuristen @anineki og infrastrukturfantasten @magnusschaft, deler med oss følgere.

For en bibliotekar kan det være verdifullt å følge kolleger som @herdis,  @madamknipe og @karianneaam. Trolig vil hun også kunne ha glede av følge lederen av Bibliotekforeningen, @schjeide. Eller @bibliotekarene. For ikke å snakke om den litterære twitterfesten du kan oppleve ved å følge @estermoe.

Har du tatt den jobben med å identifisere folk verdt å følge med på, så vil du kunne bli tilført kunnskap hver eneste dag i din twitterfeed. En feed som kan oppleves mer relevant enn å lese en avis. Derfor undrer jeg meg ofte over hvorfor det stort sett ikke er mer enn en håndfull mennesker, og knapt det, som rekker opp hånda når jeg spør om
hvem er på Twitter de stedene jeg ferdes. Antagelig fordi Twitter, i motsetning til Facebook, med sine lenker, tagger, kortformat, hashtags, forkortelser og litt uoversiktelige diskusjonstråder, innebærer en kode å knekke i starten for folk. Tar du deg den tiden det kan innebære å knekke denne koden, så kan Twitter bli ditt nyttigste arbeidsverktøy.

En ting er av hva du kan lære av andre. Men husk at du sitter trolig på kunnskap som det kan være vel verdt å lære bort til andre. Folk som er tilknyttet bibliotekene våre har kunnskap om bøker som jeg alltid har vært fascinert av. Å kunne henvende seg i en bibliotekskranke og spørre etter en forfatter eller et tema, og så raskt få gode og faglige svar og en anbefaling eller tre, er utrolig..tja, skal jeg våge å kalle det sexy? Dette er kunnskap som jeg gjerne ser at bibliotekansatte deler mer av åpent. Kunnskap som også dreier seg om hvordan du skal søke opp kilder og drive research. Å gi brukerne nytteverdi, slik Eidsvoll bibliotek gjør med sin trinnvise bibliofilapp-guide her, er eksempel på en måte å gjøre det på.

4) Rekruttering
Folk blir gravide og tar permisjon. Folk går av med pensjon. Folk slutter og begynner med noe annet. Å rekruttere nye mennesker med god kompetanse er derfor avgjørende i enhver virksomhet.
– Framtidens bibliotek vil trenge også annen type kompetanse, opplyste en kursdeltaker meg i pausen.
– Hva tenker du på?
– F. eks. designkompetanse. Hvordan man skal innrede bibliotek slik at de blir funksjonelle, åpne og fleksible.
Hm, designkompetanse ja. Det hadde ikke jeg tenkt på.
– Ja, og så sosial kommunikasjonskompetanse, tilføyde jeg.
– Det og, sa hun.

I en tid der så mange som rundt halvparten av oss bruker sosiale medier når vi er på jobbjakt, er det derfor viktig at også bibliotekene gjør seg synlige her – både når de skal innhente den tradisjonelle og den nye kompetansen som de trenger framover, i form av mennesker. Dette kan i praksis innebære at man, som et minimum, f.eks bruker Linkedin og/eller Facebook til å spre informasjonen som ligger i den ofte noe kjedelige utlysningsteksten på kommunens nettside.

Men aller helst supplere med noe mer spenstig. F.eks. at Gjerdrum bibliotek, i stedet for å legge ut en liten tekst med «Vår kjære Lise skal gå av med pensjon til nyttår og vi søker derfor etter hennes etterfølger» samt en lenke til utlysningen på kommunesiden, kunne tatt et bilde av Lise i aksjon med å utføre en av arbeidsoppgavene sine, samt et bilde av et par av medarbeiderne hennes, og skrevet noe ala «Vår kjære Lise går av med pensjon til nyttår. Kanskje du, med i kraft av din viktige kompetanse og væremåte, kan bli ny kollega med Liv, Vigdis og Ingunn?

Vil man være enda sprekere, så kan det alternativt lages en liten videosnutt som viser hva det vil innebære å gjøre denne jobben, samt hvilke kolleger som den nyansette kommer til å møte. Og gjerne også presentere den nye bibliotekaren gjennom en liten video i etterkant av tilsettelsen. Her har bl.a Sarpsborg kommune gått foran og vist hvordan dette kan gjøres på en god måte.

Kanalvalg
Når vi erfarer den nytteverdien sosiale medier kan ha, er et viktig spørsmål hvilke kanaler som man skal prioritere å bruke. Kanalvalgene som vi tar, legger føringer på hvordan vi bør kommunisere. Fordi hver kanal har sin egenart. Kanalvalgene kan springe ut av flere ønsker: Hvem vil vi nå, hva vil vi oppnå, hva slags kompetanse har vi internt, hvilke ressurser er tilgjengelige osv.

Min gjennomgang av de seks bibliotekene på Øvre Romerike, viste at alle er til stede på Facebook med bibliotek-profil. Tre er til stede på Twitter, men alle tre bruker Twitter primært som enveiskanal for å pushe egne face-lenker. To har egne blogger.
Ullensaker prøver seg i tillegg på Instagram, samt har nyhetsbrev.

Hva går nyhetsbrevet deres ut på, undret jeg?
– Det kommer ikke ut fast, men vi skriver når vi har noe ekstra å melde. Som et arrangement eller en annen begivenhet. Det har 700 mottakere, opplyste en av de ansatte.
– Jøss, det er såpass, sa jeg.
Hvilket også understreker at man selvsagt ikke må glemme de klassiske kommunikasjonsverkøtyene. En av fordelene med e-post er at alle har det, i motsetning til sosiale medier.

En annen ting som slo meg da jeg gikk igjennom hvordan disse bibliotekene bruker sosiale medier, er at alle har noe å lære av hverandre. Både Ullensaker, Nes, Eidsvoll, Nannestad, Gjerdrum og Hurdal har elementer i sin Face-kommunikasjon som kan være til fin inspirasjon for de andre. Eidsvoll går foran når det gjelder bloggbruk med masse godt innhold. Deres utfordring er at de sliter med å få opp leserantall og engasjement. Her kan de ha noe å lære av deres egen bibliotekar Nina som med sine to blogger, Facebook-side for bloggen og Twitterprofil, viser hvordan man gjennom samspill kan dra lesere fra Facebook og Twitter til bloggen og vice versa. Eidsvoll bør kanskje også stille seg spørsmålet om de bør flytte den herlige ideen om månedlig samlesing av en bok fra bloggen sin til Facebook-siden for å øke sjansen for bokdiskusjoner.

Ullensaker går foran på Insta-bruk på Øvre Romerike. De kan dog ta enda bedre bilder som egner seg i Insta-formatet, men de tør å prøve. Og ett av bibliotekene på Nedre Romerike, Aurskog-Høland v/Marita Grønlund, har vist at også Snapchat kan fungere godt for et bibliotek for å nå unge.

De tre som ikke er på Twitter, kan trekke veksler på de tre øvriges noe famlende og forsiktige Twitter-bruk når de evt. får lyst til å starte.
– Vi bærer på en viss frykt for å skrive ting på Twitter som vi kan komme til å angre på, uttrykte en deltaker – som en begrunnelse for enveispreget på Twitter.  Og dermed var vi over i siste fase av workshopen: utfordringer.

Utfordringer
For det er ikke til å legge skjul på at utfordringer og etiske dilemmaer vil vi støte på i dette medielandskapet, enten vi jobber med det ene eller det andre. Frykten for å være for rask på fingeren og mene noe, eller ytre noe, som du der og da kanskje står inne for, men som du ser ble helt feil et kvarter eller dagen etterpå, er det mange som deler og noen får dyrebar erfaring med. Selv om rommet for tilgivelse heldigvis er stort, så er bevisstgjøring rundt slike spørsmål viktig.

«Det er ikke alltid nok å si at man uttaler seg som privatperson dersom uttalelsene kan tolkes i lys av den ansatte profesjonelle rolle», heter det i retningslinjene for ansatte i Ullensaker kommune. Der berøres kjernen i det nærmest evigvarende dilemmaet knyttet til offentlig eller privat rolle. Jo lenger oppe i systemet du er, jo lettere blir du oppfattet som representant for arbeidsplassen din. En biblioteksjef kan ikke vente å bli oppfattet som hundre prosent privat av mottakerne når hun ytrer seg i offentlige og halvoffentlige rom som jo Twitter og Facebook er.

Samtidig, og i en aldri så liten beslektet digresjon til dette, må jeg tilstå at jeg heier på de som tør å mene noe. De som av og til tør å utfordre systemet. De som tør varsle og si i fra om kritikkverdige forhold. De organisasjonene som har en kultur med takhøyde og ytringsrom for sine ansatte, vil trolig også være organisasjoner som får til mer utvikling fordi de baserer sin kultur på de ansattes mot framfor deres frykt. Jeg tror tiden jobber for at ytringsrommet blir større og taket høyere, men det vil alltid være et tak. Lojalitetshensyn står noen ganger mot hensynet til ytringsfrihet. Hvis konsekvensen av en sterk ytring er at du kan miste jobben, så vil nok lojaliteten seire i de fleste tilfeller. Slik må det kanskje være. Og man trenger jo heller ikke ta opp kamper eksternt, forhåpentligvis kan de vel så gjerne tas internt.

Når bibliotekene ser nytteverdi, vil de imidlertid gå inn i alle disse utfordringene – i stedet for å snu ryggen til. Og kommunisere mer personlig, samtaleorientert og verdibasert. Bibliotekene kommer også til bruke mer visuell kommunikasjon, skapt for mobilbrukere, fordi det ofte fungerer best.

Mitt inntrykk er at bibliotekene er på god vei. Men veien blir til nå.