En samtale, en jobb, en serie og en dal. Min dal.
Ring, ring.
– Det er Cecilie. Anne har tatt kontakt. Hun vil at vi skal jobbe med et prosjekt for NRK.
– Anne?
– Anne Ardem, redaksjonssjef i Østlandssendingen. De har laget en serie i seks deler om Groruddalen som skal gå i beste sendetid på NRK1, og hun ønsker hjelp til hvordan de kan bruke sosiale medier i tilknytning til serien.
– Interessant, jeg synes vi bør si ja.
– Da gjør vi det!
Etter denne samtalen i februar i fjor, avtalte min kollega Cecilie Staude og jeg et møte med redaksjonssjef Anne og regissør Elisabeth Brun.
– Jeg ville lage en serie som viser livet i Groruddalen slik det er, sa regissøren til oss.
Hennes ide var grunnlaget for utformingen av selve serien og også bruken av sosiale medier.
Prosjektet var spennende å jobbe med. Bl. a fordi jeg har bodd på Stovner i Groruddalen i 11 år og kjente igjen mange steder i serien. Men også fordi sosial journalistikk fascinerer meg. Gripes de mulighetene som tradisjonelle medier nå har fått til å gjøre leser-, lytter- og seeropplevelsene sosiale, gjennom nye, glitrende kommunikasjonsverktøy, så vil det virke involverende og demokratiserende og føre til at vi snart vil slutte å snakke om sosiale medier. Fordi alle medier kommer til å bli sosiale. Vi har bare sett begynnelsen.
Vi valgte Facebook, Twitter og Instagram som kommunikasjonskanaler å supplere NRK-serien med. Hvordan hundrevis av bilder ble delt av mange mennesker med engasjement for både serien og Groruddalen, og hvordan ros og ris ble møtt med åpen dialog og begrunnelser av veivalg fra både redaksjonssjef og regissør, var givende å oppleve fra innsiden.
Likevel var det aller beste med arbeidet at «karakterene» i serien fikk meg til å reflektere over oppveksten i min dal. Min dal er ikke Groruddalen, men Gansdalen. I mine første 16 år, på 70- og 80-tallet, levde jeg mitt liv her i den lille bygda i Fet kommune. Sammen med et par hundre andre mennesker. Hverdagsmennesker. Mennesker som i ettertid framstår som skinnende, fine folk som gjorde guttelivet så bra å leve.
Som frøken Ellen som vi hadde i samfulle seks år på barneskolen. Mild, men bestemt. Hadde vi lært å lese uten henne og de små hjelperne Fifi og Fofo, mon tro? Fotballtreneren Hans Magne som klarte å få oss lilleputter på Dalen IL til å fungere som et lag ved å bruke hver enkelt spiller akkurat i den posisjonen han passet best i, og som også lærte oss et og annet om taktikk, noe som gjorde at vi hamlet opp med både Høland, Haga og Bjørkelangen og spilte jevnt med Finstadbru (selv om storlag som Aurskog og Sørumsand fortsatt ble litt for sterke). Og tenk at vi skulle greie å vinne pulja vår i Norway Cup 1986!
Supporteren og dansebandentusiasten Labbe, som heiet høyt og akkurat like mye, enten vi lå under eller ledet 5-0. Klassevenninne Line Merit som.. eh ja, som ble bare finere og finere etter hvert som årene gikk. Men som var akk så uoppnåelig for en beskjeden kar. En kar som opplevde sitt store scoop da han i et usedvanlig heldig øyeblikk fikk sitte ved siden av henne på togturen til leirskolen.
Læreren. Fotballtreneren. Supporteren. Klassevenninnen. Og alle de andre bra menneskene som levde og lever i min dal, og i din dal, de menneskene og de dalene er det forsyne meg verdt å snakke både opp og fram.
For hva hadde livene våre vært uten?
Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 6. januar