Å sette agendaen selv

Å tro på noe. Å brenne for noe. Å tenke at et bedre samfunn er mulig og at jeg kan yte min lille skjerv til det. Det er det vi gjør mange av oss. Det bor en liten idealist inni oss. En idealist som ingen pessimist klarer å slukke.

Fredag 19. april traff vi noen som brenner for noe. På det flotte arrangementet «Makt og muligheter«, i regi av Batteriet/Kirkens Bymisjon, møtte vi Johanna Engen. Ei livskraftig dame som er styreleder i Velferdsalliansen. En allianse som er et nettverk av  organisasjoner og foreninger som kjemper for at folk som sliter økonomisk og sosialt, skal få det litt bedre.

Johanna har gjort noe fint på Facebook. Sammen med venninne Helena Tande-Stageberg har hun plukket opp tradisjonen «Caffé sospeso» fra Napoli og tatt initiativet til  gruppen «Ja til kaffe på vent i Norge». Ideen går ut på at  en hvilken som helst kunde kan forhåndskjøpe en kaffe. Denne kaffen gis bort til en som ikke har råd selv, ved at han/hun spør om det er en «spandérkaffe» tilgjengelig.  Nærmere 2500 mennesker har «Liket» Fb-siden til Johanna. Ideen spres i et stadig større omfang ved at folk anbefaler dette videre, og ide blir til praksis ved at stadig flere kafeer nå opplever at kunder spør om de kan gi bort en kaffe. Det er en enkel måte å vise at vi bryr oss om folk som av ulike årsaker sliter med økonomien.  I Bulgaria har man tatt det videre og utviklet ideen til også å omfatte mat.

Vi traff også Anja Askeland. Hun brenner for borgerlønn. Det er en ordning som sikrer alle borgere et grunnbeløp i bunn. Anja mener det vil løfte folk ut av fattigdom, redusere tidsklemma, skape reell frihet, fjerne byråkrati og bidra til mer kreativitet og innovasjon fordi alle folk vil ha mer økonomiske trygghet i bunn. For et par uker siden blogget hun om dette. En blogg som ble mye delt og som bidro til å skape stort engasjement i kommentarfeltet. 70 kommentarer har aldri vi vært i nærheten av på vår blogg.. Anja bruker ikke bare bloggen sin, men også Facebook og Twitter for å kjempe for en sak hun har genuin tro på vil gjøre samfunnet vårt bedre.

Johanna, Anja og alle de andre flotte deltakerne vi traff, har alle det til felles at de brenner for et samfunn som er rausere. Et samfunn som de tror de kan bidra til å trekke litt i den retningen, ved å engasjere seg for det de tror på. Alle som brenner for noe kan fremdeles forsøke å få leserinnlegg på trykk i avisene. Vi kan håpe at en journalist skal ringe for å skrive om det vi holder på med. Vi kan også arrangere demonstrasjoner og gå i tog. Vi kan ringe politikerne og forsøke å påvirke dem. Vi kan bruke alle tilgjengelige og tradisjonelle kanaler.

Men vi kan også gjøre som Johanna og Anja. Bruke de nye kommunikasjonsverktøyene til å sette agendaen selv. For på bloggene våre er vi ikke avhengig av avisens portvoktere som bestemmer hvem som kommer på trykk og hvem som ikke gjør det. På Facebook-gruppen vår er vi ikke avhengig av at mange folk møter opp til demonstrasjon i gatene slik at vi skal få gitt et kraftfullt uttrykk til samfunnet hva vi mener.

Derfor kan nye medier spille en viktig demokratiserende rolle. Lærer vi oss, som Johanna og Anja, å bruke de nye kommunikasjonsverktøyene på en bra måte, så kan vi i større grad sette agendaen selv. Det vil styrke deltakerdemokratiet vårt. Og det er dette som nå er i ferd med å skje. Vi kan kommunisere og delta på likere linje. Det vil skape økt likeverd, mer maktdeling og bedre demokrati.

Johanna og Anja viser vei.