Teatertweets

Teatrene våre har totalforbud mot bruk av mobil i salen. Er tiden inne for å myke opp dette regelverket?

For et par år siden vurderte Nationaltheatret å lage en egen losje for folk som har lyst til å dele sine teateropplevelser på Twitter med andre. Ideen fikk en del skuespillere til å steile.

– Er dette en vits? Dette synes jeg er en falliterklæring. Håret mitt reiser seg nesten på hodet mitt, sa Lise Fjeldstad.
– Jeg synes det er helt forkastelig. Hvis folk skal holde på med ipoder og iphoner kan de gjøre det et annet sted. Man kommer for å se et teaterstykke! Det høres ut som en ekstremt merkelig idé, sa Anne Marie Ottersen.

Fredrik viser vei
Men internasjonalt er ikke reserverte plasser for tvitrere, «tweet-seats«, en vits og en forkastelig tanke. På en forelesning vi holdt for studenter ved Markedshøyskolen nylig, nevnte vi dette fenomenet. En av studentene, Fredrik Kiran, tente på ideen, og fikk lyst til å teste ut tvitring under et stykke på Nationaltheateret. Han kjøpte seg derfor billett til forestillingen «Skylight«.

På bloggen sin forteller han om erfaringene med teatertvitringen:

På forhånd var mine forventninger at jeg skulle bli møtt med noen stygge blikk når jeg twitret. Jeg ville selvfølgelig ikke ødelegge teateropplevelsen for de andre i salen så jeg tweetet så diskret som mulig, lavest skjermstyrke på Iphonen og holdt telefonen lavt. Jeg delte to-tre tweets under hver akt. Og mens jeg tweeta virket det faktisk ikke som om de som satt rundt meg ble forstyrret eller irritert. Jeg så at kamerater av meg som ikke har vært på teater på flere år, fulgte tweetsa mine og favorittmarkerte noen. Jeg fikk også andre tilbakemeldinger fra personer som gledet seg til å lese opplevelsene mine fra teatertvitringen.

Hva er det Fredrik gjør her? Jo, han deler en fin teateropplevelse med sine følgere på Twitter. Delingen gjør at alle som følger Fredrik, kan få noen høydepunkt og vurderinger av oppsetningen, uten at de selv er til stede. Antagelig har de mer tiltro til Fredrik enn til Nationalteaterets egne annonser for stykket. Og trolig gjøres flere, gjennom hans tvitring, oppmerksom på at det faktisk går et slikt stykke nå. Fredrik gir dermed Nationaltheateret og skuespillerne den beste markedsføringen de kan få.

Innvendingene
Så til det spørsmålet som motstandere av teatertvitring anfører som hovedargumentet: Blir andre tilhørere og skuespillere forstyrret av Fredriks og andres tvitreres aktivitet mens forestillingen pågår? I en diskusjon på Kulturnytt som Svein Tore hadde med teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene i Bergen, mente hun at svaret på det er ja.
– Det lyser opp i skjermer som forstyrrer skuespillerne på scenen. Kunstnerisk er det mer riktig for oss å dyrke det unike, framholdt hun bl.a.

Haaland får støtte fra psykologen og forfatteren Kristine Tofte. I et ordskifte på Facebook peker hun på følgende:
– Hjernen er laga slik at den flytter merksemd etter lys og rørsle. I ein mørk sal med berre lys på scena kan me derfor konsentrere oss om det som skjer der, og nesten heilt ignorere det faktum at me sit i ein sal full av andre folk. Det er ganske genialt.
Men om desse folka i mørke held opp lysande skjermar vil blikket vårt bli trekt dit og effekten med den mørke sal og den lyse scene blir borte, merksemda broten og opplevinga av dei andre i publikum endrer seg.

Viktige innvendinger, dette. Argumentet om å legge bedre til rette for at publikummere slik at de kan være mer aktive deltakere og dele teateropplevelsen underveis står mot argumentet om at delekulturen øker faren for å ødelegge opplevelsen for andre tilhøre og forstyrre skuespillerne.

Nationaltheateret tar nytt inititativ   
Er det mulig å møtes på noe plan her? Slik at det går an for oss alle å ta inn og dele teateropplevelsen på den måten vi ønsker – uten sjenanse for noen. Fredrik var diskret, han skrudde ned lysstyrken, holdt mobilen lavt og satte seg på ballkongen. Han ville tvitre, men tok hensyn til folk rundt seg. Kan tilhørere og skuespillere øves i å akseptere litt lys og en viss mobilaktivitet fra enkelte i salen – mot at tvitrerne tar hensyn? Går det an å legge til rette for twitterseter bakerst, i en egen losje eller på en ballkong for folk som vil dele underveis?
I kjølvannet av teatertvitringdebatten, ønsker nå Nationaltheateret å kartlegge om det er noe ønske fra publikum om å lempe på de rigide reglene. Informasjonssjef Marte Eielsen (bildet)  skriver bl. a. «Vi tar nå initiativ til en dialog med teatrets yngste publikum, i medlemsordningen Unge National. Er det sånn at man har et stort ønske om å twitre fra selve teatersalen – eller ønsker man tvert imot å skru av skjermen og vie hele sin oppmerksomhet til teaterforestillingen?»

Vi synes det er positivt at Nationaltheateret er nysgjerrige, og ikke bare skeptiske, til nye kommunikasjonskanaler i teatersalen. Og vi håper at andre teater vil følge etter og skaffe seg mer kunnskap om publikums behov. Vi vil dog oppfordre Nathionalteateret til å invitere langt flere enn egne, unge medlemmer til dialog. Hvorfor ikke invitere oss alle, f. eks på Twitter eller Facebook, til å spille inn våre synspunkt og ønsker på hvordan framtidens teater bør være?

Informasjonssjefen skriver også at «Vi lever i 2015. Flere og flere ønsker å være delaktige i det som skjer, ikke bare passive mottakere. Mange ønsker å dele opplevelsene sine på sosiale medier, og vi på Nationaltheatret ønsker selvfølgelig at publikum skal formidle sine teaterinntrykk. Publikum er teatrets beste ambassadører, og det er viktig for teatret å legge til rette for tilskuernes formidling av sine opplevelser»

Foreløpig mener dog Nationaltheateret at delingen må skje «i pausen eller etter endt forestilling». Vi tror utbyttet, både for de som deler, de som mottar og for teaterets markedsføring, vil være enda større hvis det også legges til rette for umiddelbar deling mens stykkene pågår.

De tre musketerer
I en startfase kan det være en ide å se på hvilke oppsetninger som egner seg best til deling underveis. Når delevennlige stykker settes opp, kan man oppfordre folk til å dele, både før, underveis og etter under hashtagger for stykkene. Dette ble gjort med stor suksess av Folketeateret nylig i oppsetningen av «De tre musketerer». Over 500 bilder ble f.eks delt på Instagram. Trolig er det flere stykker av denne typen hvor dette kan fungere utmerket.

Radiomannen Jørgen Strickert laget fornøyelig satire av twitterdebatten. Men teatertvitring og teaterinstagramming er ingen spøk, dette blir det mer av i årene som kommer.

Håper vi.

Hva tenker du om dette?