Partier i sosiale medier 2.0

Sosiale medier utgjør supplementer i den politiske kommunikasjonen. Ved årets stortingsvalg vil sosiale medier spille en viktigere rolle enn ved valget i 2009. Flere politikere og partier vil kommunisere med flere av sine velgere i de nye kommunikasjonskanalene. Mer av internkommunikasjonen mellom politikerne vil foregå på åpne og sosiale plattformer. Og flere mennesker vil snakke om politiske spørsmål i sosiale medier.

For halvannet år siden analyserte vi hvordan partier og partiledere bruker de sosiale mediene. Cecilie tok for seg partilederne, og fant at Jens Stoltenberg, Trine Skei Grande og Audun Lysbakken lå i fremste rekke. Mens Svein Tore så på partiene og mente Arbeiderpartiet og Venstre var kommet lengst. Analysene dannet et utgangspunkt for vårt videre samarbeid og ble også viet et kapittel i boka vår. Nå er tiden inne  for å oppdatere funnene og se på hva partiledere og partier gjør i dag.

Vi legger i hovedsak tre kriterier til grunn for vurderingene:

Personlig: Få fram ulike sider ved partilederen og det unike ved partiet. Formidle tanker og hendelser på en personlig måte gjennom tekst, film og bilder.
Samtale: Invitere, lytte og delta. Skape gode dialoger med mennesker som bruker av sin tid på partilederen og partiet.
Verdi: Tilføre følgerne noe av verdi, noe som de ikke får andre steder. Samtidig åpne opp for å bli tilført noe av de som følger parti og partileder.

Når det gjelder partiene, så går vi bruken i april, mai og juni på Facebook, Twitter og Instagram etter i sømmene. Til forskjell fra sist så inkluderer vi Instagram fordi det er en kanal i sterk vekst som særlig appellerer til unge kvinner. Visuell kommunikasjon, og det å skape en visuell identitet ut over partilogoene, blir viktigere i den politisk kommunikasjonen. I følge valgundersøkelsen 2009 stemte bare halvparten av kvinnelige førstegangsvelgere (18-21 år). Tilstedeværelse på arenaer der disse trives, kan være en vei å gå for å legge et grunnlag for økt deltakelse.

Bruken av  «motoren» Facebook vil tillegges mest vekt i vurderingene, men vi vurderer alle utvalgte kanaler.  Vi analyserer sju partier som er representert på Stortinget i dag (Ap, H, Frp, SV, Sp, KrF og V) og to partier som har reelle sjanser til å bli representert  etter valget 9. september (Rødt og Miljøpartiet De Grønne).  Vi tar for oss kun partiene i dette innlegget, og vi kommer til å se på partilederne i neste innlegg.

Vi triller ikke terninger, det får andre holde på med. Men vi har satt opp en rangering ut i fra hvordan partiene kommer ut av sammenligningen – gitt de ovennevnte kriteriene og de rammene vi har trukket opp.

Høyre

Partiet var den største negative overraskelsen sist. Særlig pga. den manglende evnen og viljen til å snakke med mennesker som interesserte seg for partiet på Facebook og Twitter. Nå viser partiet langt bedre takter på dialogfronten. Likegyldigheten til følgerne og «likerne» er byttet ut med nysgjerrighet og et ønske om å involvere mennesker. Høyre er blitt mye bedre på å invitere folk inn, de lytter og mange får også gode svar på det de spør om. Dermed bidrar de som kommuniserer på Høyres partikontoer på Facebook og Twitter til å skape en samtalekultur som er god. Det er å yte en liten, men viktig skjerv for å styrke deltakerdemokratiet vårt. Kommunikasjonsrådgiver Tor Johannes Helleland, som åpenbart står for mye av kommunikasjonen på Facebook-siden, tilfører partikommunikasjonen personlighet ved å signere kommentarene og dermed gjøre det klarere for folk at det er et menneske de snakker med og ikke en partilogo.

Høyre er for tiden Norges største parti på målingene, så målt i antall er hverken 19 000 Likes eller 11 000 følgere på Twitter veldig imponerende. Samtidig er det også slik at det tar tid å bygge relasjoner til mennesker i sosiale medier, og Høyre har nå et langt bedre grunnlag for at flere vil finne partiet attraktivt å følge med på og diskutere.

Men selv om Høyre nå viser mye bedre takter, så er det forbedringspotensial. Høyres Facebook-side skjemmes av stadig masing om at man skal dele bilder eller annen info som partiet legger ut med sine venner. Det framstår veldig anmassende. For et parti som setter valgfrihet i sentrum, virker denne formen for befaling formyndersk og dermed paradoksal. De fleste er klar over delemulighetene på Facebook, vi trenger ikke stadige påminnelser om dette.

«I sum er det liten grunn til å bli imponert over @hoyre på Twitter. Partiet kan forbedre seg både på kontinuitet, verditilføring og respons» skrev vi sist. Og partiet har bedret seg på disse tre punktene. Kontinuiteten over tvitringen er bedre, dialogen er mer framtredende og det er blitt mer interessant å følge Høyre på Twitter for flere. Samtidig har tvitringen noen spor av sporadiskhet fortsatt, og en del av tweetene som legges ut er av kategorien «typiske partitweets». Honnør til Høyre for av og til å invitere oss til diskusjon. Tips: I stedet for å spørre: Hva synes dere? så spør: Hva synes du? Husk at følgerne ikke sitter samlet i en gruppe foran mobilene og PC-ene, men som individer. Høyre er jo et parti som ellers ønsker å se individene..

På Instagram sliter partiet foreløpig med å finne formen. Mange av bildene bærer preg av å være statiske og kjedelige. I liten grad kommuniserer bildene til førstegangsvelgere. I hovedsak finner vi «brukte bilder» m.a.o bilder vi har sett før, ofte fra offisielle arrangementer, av høyrefolk i aviser og på TV og bilder som i stor grad kun kommuniserer til «menigheten». Men enkelte bilder lyser litt opp, og partiet skal også ha ros for gode forsøk på å tilegne seg «hashtagkulturen» på Instagram. Partiet har også forstått muligheten som ligger i reposting av bilder. Partiet skaper litt dialog på enkelte bilder.

Arbeiderpartiet

Ap er størst av partiene både på Facebook og Twitter . Veksten på Facebook er svak siste året, mye sterkere på Twitter. Ved vår forrige analyse imponerte Ap særlig på dialog på Facebook. Nå har partiet tapt seg noe her. Ap svarer bare av og til, og noen konkrete spørsmål fra engasjerte brukere forblir ubesvart. Mye av Facebook-innholdet består av lenking til artikler til den gode nettsiden arbeiderpartiet.no. Ap har grunn til å være stolt av nettsiden sin, men nettlenkingen på Facebook får en for dominerende plass, etter vår smak. Ap oppnår et samspill mellom nettside og Facebook som nok gir nettartiklene noen flere lesere, men det kanalunike Facebook-innholdet som skapes, er lite. Partiet ligger helt i front når det gjelder bruk av videoer og skal ha honnør for grepet med å lage snutter der sentrale Ap-politikere «tegner og forteller» om partiets løsninger i viktige saker, selv om videoene blir i overkant belærende.

Innholdet på Twitter består også av mye lenking til nettsiden, ispedd retweets av fremtredende Ap-folk, noen bilder og litt dialog med andre tvitrere. Kommunikasjonen er upersonlig. En av kanalstyrkene; å slippe egne nyheter, blir i liten grad tatt i bruk.  Facebook er åpenbart en mye viktigere kanal for Ap enn Twitter, men det er like tydelig at nettsiden er det aller viktigste.

Ap er det partiet som har kommet lengst på Instagram. Partiet oppdaterer kontoen sin relativt ofte og flere av bildene har kvaliteter i seg som følgerne liker. De lykkes bra med å formulere små, forklarende tekster til bilder som gir oss et «bak scenen»-uttrykk fra politikeres arbeidsdag. De oppnår da også ofte en god del «hjerter» (kan sammenlignes med «likes» Facebook-språket), men foreløpig er kommentarene få og dialogen fraværende. Partiet er også flinke til å dele bilder som andre har lagt ut om partiet, ved å bruke en tilleggsfunksjon (ekstraapp) som gjør dette mulig. Det er en fin måte å vise takknemlighet overfor andre brukeres engasjement på. Partitoppene er gjengangere i de fleste bildene. Noen lokale Ap-folk vies også oppmerksomhet.  Vi savner noen flere «vanlige» folk.

Fremskrittspartiet

Hovedinntrykket sist var en god Facebook-side, men usedvanlige svakt på Twitter og blogg. Fortsatt er det helt tydelig at det er Facebook som er partiets hovedsatning når det gjelder kommunikasjon i sosiale medier. Fb-siden er preget av et meget stort engasjement blant brukerne, der mange både deler og kommenterer innholdet som partiet legger ut, parallelt med at mange også initierer egne debatter. Vi synes partiet har funnet en god Facebook -form der de svarer skikkelig og godt på mye. Et ekstra pluss er det at framtredende Frp-ere selv bidrar til dialogen i kommentarfeltene – det tilfører relevant verdi.

I likhet med mange andre partier, så er mye av innholdet hentet fra partiets nettsaker. Frp lager også innhold kun for Facebook (slik som spørsmålet i bildet under), men det kanalunike er noe som partiet godt kan jobbe mer med slik at brukerne får noe enda mer eksklusivt ut av å følge Frp der. Det er naturlig at oppdateringsmengden øker når det er viktige hendelser, som landsmøtet i mai. Men fem oppdateringer i løpet av en dag på Facebook, som Frp gjorde både 24. og 25. mai , ligger nok i grenseland  for mange. Facebook har en mer langsom «oppdateringskultur» enn Twitters raskere og mer umiddelbare format.

Frp har fått mer dreis på Twitterkontoen sin. Både kontinuitet og dialogvilje er bedre, selv om det fremdeles er et visst sporadisk preg over deler av aktiviteten. Antallet følgere er mer enn doblet på halvannet år, noe som kan tolkes som et tegn på at flere er enige med oss i at det er mer attraktivt å følge partiet nå. Men mens partiet nesten er jevnbyrdige med Ap i antall på Facebook, så er snaut 5 000 følgere mindre enn en tredjedel av Aps kvantitative nivå. Viktigere enn antall, er imidlertid kvaliteten og den verdien som de som følger partiet, får ut av både enveis- og toveiskommunikasjonen. Antagelig er det flere som tilføres mer av verdi gjennom den måten partiet nå kommuniserer på. Vi savner likevel mer raushet i tweetene, og evne til å løfte fram også andre ting enn partiets egen fortreffelighet.

De fleste bildene på Instagramkontoen til Fremskrittspartiet er kjedelige, og engasjerer få. Å se Frp-ere som snakker om egen politikk, samt noen avisutklipp, er forutsigbare og trauste motiver. Det overrasker slett ikke og tilfører lite. Skal Frp treffe bedre med den visuelle kommunikasjonen, så fordres det trolig at man deler bilder som gir oss et innblikk i menneskene som hele mennesker, og ikke bare politikerne.

Venstre

Venstre er gode på dialog på Facebook. Partiet har fem folk som bytter på å kommunisere på siden, og disse har forstått at man bør delta selv for å skape en god samtalekultur på egen kanal. Derimot er innholdet i egne postinger av bilder og lenker av ymse kvalitet. Det blir mye Trine Skei Grande sier ditt der, Guri Melby sier datt der og Terje Brevik hevder noe her. Det er traust. Hvorfor bruker ikke Venstre Facebook til å lage egne nyheter og saker, i stedet for å referere til hva som står i Dagbladet eller NRK? Trine Skei Grande eller en annen Venstre-politiker kan si noe direkte til Venstres «likere» på Facebook, som hun her gjør på Youtube,  i stedet for å sluse folk inn til NRK og lese hva hun har sagt der. Venstre har en fin mulighet til å sette mer av agendaen selv, en mulighet som de i dag i liten grad benytter.

 

 

Vi mente Venstre hadde landets beste partitwitterkonto i 2011. Det har partiet fortsatt. Tvitrerne @kjartana @naomiRokkum og @havrohansen har funnet en kommunikasjonsform som fungerer godt. Særlig er de gode på å balansere politisk substans med humor, positivitet og imøtekommenhet, noe som tilfører dialogen en ekstra verdidimensjon. Forbedringspotensialet ligger, i likhet med deres Facebook-side, i å skape mer kanalunikt innhold. Altså innhold som du kun finner på Twitter og som du må følge Venstre på Twitter for å få med deg.

Venstre har en konto på Instagram med navnet StemVenstre. Den oppdateres av partileder Trine Skei Grande eller en av hennes medarbeidere (ofte @annesolsvik). Hvorfor de ikke bruker navnet Venstre virker rart, men kanskje er brukernavnet tatt av andre. Dette gjør det vanskeligere for folk å finne kontoen. Siden partilederen/rådgiveren selv styrer kontoen, så blir grensedragningen opp mot hennes personlige konto flytende. Vi tror Venstre hadde stått seg på å trekke opp et noe klarere skille i sin Instagram-kommunikasjon. Bildene som legges ut er ofte hentet fra partilederens hverdag, men enkelte andre Venstre-folk løftes også fram. I likhet med mange av oss, så ser det av bildene ut som Venstre/Skei Grande prøver seg litt fram – med vekslende hell.

Sosialistisk Venstreparti

Vår vurdering av SVs Facebook-bruk sist var at de hadde en god variasjon av innholdet, men at samtaleorienteringen var svak. Nå er situasjonen snarere omvendt. Partiet har blitt mye bedre på toveiskommunikasjon. SV er gode på å svare folk som har spørsmål til saker som partiet selv legger ut. Innholdet som legges ut framstår imidlertid noe ensformig. Lenkingen til egen nettside er massiv, og mange av bildene ligner litt vel mye på plakater.

Riktignok glimtes det til av og til med noen interessante bilder, men i sum er innholdet overraskende lite kreativt. Vi synes også at det er rart at partiet har valgt å skjule tråder som andre enn dem selv starter. Ikke minst når vi vet at for fire av ti er det å finne ut hva andre mennesker sier om partiet, en viktig motivasjon for å være tilstede på partienes Facebook-side, i følge fersk forskning publisert i boken «Liker Liker ikke«. Andre partier har et synlig felt med «Nylige innlegg fra andre» i feeden, mens hos  SV så må du først klikke deg inn på «innlegg av andre» før de blir synlige. Det er noe usympatisk ved bare å framheve seg selv og skjule andre.

SV har doblet antall Twitter-følgere på det halvannet året som er gått siden vi sist analyserte partiet. En årsak til det kan være at partiet er mye lettere å komme i kontakt med nå. Feeden er nå mer dialogpreget, og partiet tilfører samtalene poeng som er verdifulle både for deltakerne og kikkerne. Meget bra! Når det gjelder SVs egen «trådstarting» så er det en bra miks av tekst, lenker og bilder. Vi savner dog litt mer snert og mer personlighet fra de som kommuniserer på vegne av SV. Men i sum holder SVs tvitring god kvalitet.

SVs  Instagramkonto er stort sett en samling av statiske bilder som trolig gir liten merverdi for de som følger. Partiet skal ha ros for at det, sammenlignet med andre, har flere unge mennesker som motiver – noe som er godt i tråd med hvilke brukere som de kan nå her. Men bildespråket er såpass svakt at de ikke henter ut det potensialet som kan ligge i å kommunisere med unge på Instagram.

Senterpartiet

«Sp tar i liten grad i bruk dialogverktøyet i sin Facebook-verktøykasse», skrev vi da vi analyserte partiet sist. Det skal vi ikke skrive nå. For her har partiet virkelig forbedret seg. Deltakelsen i kommentarfeltet er svært god, mange får utfyllende og gode svar fra Sp. Skal partiet ta enda et skritt videre på samtalefronten, så vil vi anbefale å personliggjøre kommunikasjonen mer (hvem oppdaterer for Senterpartiet?), samt unngå noen av de skyttergravstaktene som diskusjonene ofte får et visst preg av og som administratorene bidrar til.

Innholdet på Senterpartiets Facebook-side er en blanding av fronting av partileder Liv Signe Navarsete og enkelte andre sentrale Sp-folk, lenker og ulike partistandpunkt pakket inn i bilder og plakatlignende motiver. Vi sitter igjen med et blandet inntrykk etter å ha scrollet siden fram og tilbake. De fleste bildene er oppstilte, hvor er bilder av folk i mer naturlige positurer? Og hvorfor prøver ikke Senterpartiet seg på å lage flere videoer?

Det er fremdeles noe uforløst over Senterpartiet, men det er noe på gang. Det gjelder å bygge videre på samtaleorienteringen, parallelt med å produsere innhold der mer naturlige bilder, små, gode tekster og korte videoer kan tilføre merverdi til interesserte.

Også på Twitter viser nå Senterpartiet langt sprekere takter. Der de for bare et drøyt år siden nærmest brukte mikrobloggen som en ren kringkastingskanal for egen politikk, er partiet nå blitt en mye mer givende deltaker. Enveiskommunikasjonen er erstattet av reelle dialoger med andre tvitrere, og antallet følgere er mer enn doblet. Involvering og agendasetting er to stikkord som Twitter-Sp kan forbedre seg på. Invititasjonene til andre om meningsutveksling er få, stort sett er det andre som inviterer (og som Sp fortjenestefullt responderer på). Vi savner også en mer offensivt parti når det gjelder å gi oss unike nyheter på twitterkontoen. Twitter er landets raskeste nyhetsmedium, hva med å bruke partikontoen til egne nyheter av og til?

Vi venter foreløpig på Senterpartiets første bilde på Instagram.

Miljøpartiet De Grønne

Mikroskopiske MDG er ikke lenger så mikroskopiske. Partiet kan stå foran sitt store gjennombrudd ved valget 9. september, men partiet blir nok neppe landets fjerde største slik de er målt i antall Likes på Facebook.

Skal vi primært kommunisere innhold som treffer kjernen vår eller andre nysgjerrige? Det er spørsmål som partier bør stille seg av og til. Og svaret synes vi godt kan være ja takk, begge deler. MDG virker å ha en kommunikasjonsform som treffer kjernen best. Og partiet har åpenbart ganske mange ivrige mennesker som vil MDG vel, engasjementet på Facebook er stort og mange av postene oppnår mange delinger og kommentarer. Det er et godt tegn. Samtidig er det en viss overivrighet over kommunikasjonen. Vi har stor forståelse for at folkene i partiet er begeistret over positive målinger og muligheten for snart å skrive valghistorie. Men samtidig hadde nok partiet stått seg på å opptre noe mindre «pushende» hvis man ønsker å nå folk ut over den hardeste kjernen. Det blir i overkant mange oppdateringer som handler om å stemme MDG, hvor bra MDG gjør det på målinger, hvor god politikk de har og hvor dårlig politikk de andre har.

MDG er gode på dialog både på Facebook og Twitter. Å snakke med, og ikke bare til, folk som følger MDG er tydelig en prioritert oppgave, og det er bra! Det er tydelig at de(n) som oppdaterer Twitter-kontoen, er godt inne i «twitter-sjargongen» med småhumoristisk imøtekommenhet, #, lenker, smilefjes m.m. Selv om det går en smule inflasjon i :-), så har MDG funnet en twitterform som fungerer bra. Men også her mases det litt vel ofte om å digge MDG.

Instagram-kommunikasjonen er langt mer famlende. Det er foreløpig ikke lett å få øye på hva Miljøpartiet De grønne vil med sine bilder. Det virker planløst og rådvilt både om hva partiet ønsker å formidle og hvem man ønsker å nå.

Kristelig Folkeparti

Vi syntes KrFs Facebook-profil i 2011 var noe ujevn, men med en del gode elementer. Det synes vi fortsatt. Partiet har utviklet seg og har bl.a. blitt bedre på å kommunisere visuelt gjennom bilder, med tilhørende små tekster, som i alle fall tidvis har spennende og bra kvaliteter i seg. Facebook-innholdet er en miks av lenker, bilder og videoer. Bildene og videoene kunne med fordel vært enda flere, på bekostning av noen av lenkene.

KrF scoret åtte mål på fotballbanen, men scorer lavere på samtale hos oss. Det tas få initiativ for å involvere brukerne, og de få initiativene som tas, følges dårlig opp. Hvis partiet ønsker å ha en Facebook-side med gode meningsutvekslinger og sterkt engasjement, så må man selv gå inn for det med langt større iver enn i dag.

KrF legger, i likhet med alle andre partier, stadig ut info om meningsmålinger der partiet går fram, mens de neglisjerer målinger der de går tilbake. Det er nok tenkt fungert som god indremedisin, men over tid blir propagandafaktoren  over dette for høy. Tenk så befriende det ville være om det fantes ett parti som ønsket være edruelig og legge ut info om gjennomsnitt, eller endog tørre å innrømme at ting går dårlig innimellom. Edruelighet bør jo være noe for KrF, men slik ærlighet blir vel neppe å se i vår levetid.

Det var helt tydelig i 2011 at partikontoen på Twitter var noe som ble nedprioritert fra sentralt kommunikasjonshold. Og Twitter er ei heller i 2013 noe KrF satser på. Frekvensen i tvitringen har tatt seg noe opp fra et labert nivå, men forsatt er den sporadisk og passiv i formen. Det gjøres noen brukbare tilløp av og til, men det blir med tilløpene. Totalt sett er dette tynt.

Instagram har KrF foreløpig ikke forsøkt seg på.

Rødt

Rødts Facebook-side virker primært å fungere som en slags støttegruppe rundt partileder Bjørnar Moxnes. Han er toppkandidat i Oslo ved dette valget, og det er kun i Oslo at partiet har reelle sjanser for å blir representert på Stortinget, så i det perspektivet er en slik innsnevring forståelig. Samtidig så består jo Rødt av mye mer enn Moxnes, noe som da blir nedprioritert. Her er vi ved en interessant kommunikasjonsmessig utfordring for partiene: I hvor stor grad skal de fronte sin leder på partiprofilene? Det gjelder å finne en balanse, og Rødt bikker over etter vår vurdering. Vi ville gjerne sett mer av også andre folk i partiet.

I likhet med SV har Rødt valgt å skjule innlegg der andre initierer trådene. En praksis som vi som nevnt har heller liten sans for. Rødt svarer og deltar selv ganske ofte i i kommentarfeltene på saker de selv legger ut, mens responsen er langt labrere på spørsmål som andre brukere stiller som trådstart.  Mye av innholdet er lenker, vi vil gjerne se mer egenprodusert innhold der det visuelle i form av spennende bilder og interessante videoer får en større plass.
 

Rødts Twitterprofil er også lenkepreget. Tvitringen er noe sporadisk, og dialogen er relativt beskjeden. Partiet har mye å gå på både når det gjelder å involvere oss andre på Twitter og tilføre verdi i samtaler.
Rødt har foreløpig ikke valgt å prøve seg på Instagram.