Partiledere i sosiale medier 2.0

knutarildhareide
20 prosent av unge i alderen 15-24 år følger en eller flere toppolitikere på Facebook. Andelen er økende, også blant eldre. Det er en viktig grunn til at sosiale medier blir viktigere ved høstens stortingsvalg enn i 2009. Dessuten har det foregått en foryngelse blant partilederne. KrF har byttet ut Dagfinn Høybråten med Knut Arild Hareide. Venstre har skiftet ut Lars Sponheim med Trine Skei Grande. I SV har Audun Lysbakken erstattet Kristin Halvorsen. Mens Bjørnar Moxnes har erstattet Turid Thomassen i Rødt. De unge er ofte mer positivt innstilt til sosial mediebruk enn eldre.

Høsten 2011 analyserte vi hvordan partilederne bruker de sosiale mediene. Nå har vi gjennomført en ny analyse. Vi ser at flere er  ferd med å dreie kommunikasjonen i mer sosial retning. De går oftere i dialog, inviterer og involverer noe mer. De er også bedre på det visuelle, bilder og til dels videoer utgjør en viktigere del av kommunikasjonen. Forbedringspotensialet er imidlertid fortsatt stort, som for de fleste av oss, men tendensen er klart positiv. Et annen trend vi merker oss er at bloggen, med et par gode unntak, nedprioriteres som virkemiddel.

Vi legger tre hovedkriterier til grunn for vurderingene:

Personlig: Få fram ulike sider ved partilederen og det mennesket den er. Formidle tanker og hendelser på en personlig måte gjennom tekst, film og bilder.
Samtale: Invitere, lytte og delta. Skape gode dialoger med engasjerte mennesker som bruker av sin tid på partilederen.
Verdi: Tilføre følgerne noe av verdi, noe som de ikke får andre steder. Samtidig åpne opp for å bli tilført noe av de som følger partileder.

Vi har valgt å se på ni partilederes bruk av Facebook, Twitter, blogg og Instagram i perioden 1. mars – 10.juli. Det gjelder Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande, Audun Lysbakken, Liv Signe Navarsete, Knut Arild Hareide, Bjørnar Moxnes og Hanna Marcussen. Alle fronter partier med reelle sjanser for å bli representert på Stortinget 2013-17 etter valget 9. september. Vi har satt opp en rangering, men gir ingen karakterer.

Erna Solberg
Høyres partileder viser stor framgang både på Facebook, Twitter og blogg siden vi analyserte henne sist. Fra å virke ukomfortabel i det nye medielandskapet, byr hun nå mer på seg selv, deltar mer i dialoger og er mer tilstedeværende.

På Facebook har aktiviteten fått et noe mer personlig preg. Erna virker tryggere på hvilke sider av seg selv hun vil vise frem. Oppdateringene er en blanding av lenker til egen blogg og nettsaker, bilder av ting hun gjør og ren tekst. Erna bruker oftere ren tekst som virkemiddel enn mange av de andre, det fungerer tidvis bra – men hun har en vei å gå på det visuelle. Vi vil gjerne også se en og annen kort videosnutt innimellom. Hun kunne vært bedre på å delta i kommentarfeltene. Der hun på Twitter ivrig diskuterer med folk på en måte som tilfører samtalene gjensidig verdi, blir det en kontrast til en mer enveispreget Facebook-side. Hun deltar dog av og til, takker for innspill og er slik sett langt i fra den verste.

Skjermbilde 2013-07-09 kl. 10.30.12

I motsetning til mange andre partiledere, så blir Ernas blogg hyppig oppdatert. I juni blogget hun i snitt annenhver dag. Hun følger også av og til opp i kommentarfeltene, som i dette eksempelet hvor hun svarer på et spørsmål om hvordan hun får tid til å blogge så mye (under bloggposten 100 års jubileums feiringen for kvinners stemmerett):
«Vel, med denne teksten kan jeg jo fortelle et tidssparende triks :) Fordelen med Stortingets talerstol er at du kan ha et halvferdige manus med poeng, og så får du referat av hva du har sagt for godkjenning etterpå. Da kan man jo bruke referatet også her på bloggen».
Dette «trikset» kan godt brukes av og til, men for å etablere en blogg som virkelig er god, så må det skapes innhold som primært er laget med tanke kun på bloggen og dens lesere. Flere av Ernas blogginnlegg kunne med fordel vært spritet opp. Vi savner også at hun bruker en av bloggens styrker; muligheten for å lenke til kilder.

Erna har vært på Instagram et drøyt år.  Hun figurerer kun på et fåtall av bildene selv. De fleste bildene er fra reiser i jobbsammenheng og er uten politiske budskap. Her er det mange fjorder og fjell, men også kuriøse og kule motiver som hun støter på i sin hverdag, det være seg rotter, asparges fra Luxembourg, Jacobsstigen eller speilsalen i Versailles. Hun er god på korte billedtekster, men bruker ikke emneord. Vi er delt i synet på bildebruken, Cecilie mener Erna med fordel oftere kunne vært del av motivene selv, mens Svein Tore synes det er befriende med en politiker som kan bruke en kanal uten å framheve seg selv.

Audun Lysbakken
SVs leder behersker både FacebookTwitter og blogg på en meget god måte. Alle disse tre kanalene har åpenbart blitt en del av kommunikasjonshverdagen til Audun, noe som  gjenspeiles i interessant bruk som trolig også gir fin verdi til mange av de som velger å bruke litt av sin tid på å følge toppolitikeren. Frekvensen over oppdateringene er god, han produserer innhold i alle tre kanaler jevnlig, men uten å gi folk overdoser.

Lysbakkenblogg

Det er primært sitt politiske budskap som står i sentrum for det meste av innhold som Audun legger ut. Han er velformulert og er en god formidler og deltar også i politiske diskusjoner på Twitter og til dels på Facebook. Men dialog er generelt noe han har forbedringspotensial på. De (få) som engasjerer seg i kommentarfeltet på bloggen hans, kommer sjelden eller aldri i samtale med ham. Det demobiliserer også andre mulige interesserte fra å delta.

Å være personlig er noe som synes å sitte langt inne hos ham. Heldigvis er vi mennesker forskjellige, også partiledere, så det er fint at grensene for hva man er komfortabel med varierer fra leder til leder. Samtidig er de sosiale mediene en fin anledning til å vise fram mer av hele mennesket, en anledning som han i relativt liten grad benytter seg av. Vi ser imidlertid noen tendenser, bl.a. i noen ganske personlige bilder på Facebook, at han ønsker å by på noen ganger også på den fronten.

Audun er generelt en dreven sosial mediebruker, men helt fersk på Instagram. De få bildene han har lagt ut her så langt, bærer bud om at han prøver seg fram.

Trine Skei Grande
Venstres leder er den som scorer høyest på samtale av alle. I følge henne selv svarer hun på alle henvendelser hun får. Etter hva vi har funnet ut, så er det veldig nærme sannheten. I alle fall på Twitter. Hun oppdaterer ofte, lytter, engasjerer og deltar i dialogen med egne meninger og erfaringer. Hun samtaler både med partifeller, motstandere og «vanlige folk» på en måte som er personlig og tilfører noe. Her har alle andre mye å lære av Trine!

Skjermbilde 2013-07-03 kl. 12.48.26

Forrige gang kritiserte vi henne for å skrive statusoppdateringer på Facebook som nesten bare handlet om hva partilederen skulle gjøre den aktuelle dagen. Det ble ensformig. Noe av dette mønsteret henger fortsatt igjen, men variasjonen er blitt noe bedre  og en del av pjattet er luket vekk. Hun er god på dialog også her. Hennes hovedutfordring er å skape mer innhold som tilfører noe og som oppleves interessant av hennes følgere. Vi savner flere spørsmål til interesserte (invitering) og mer kanalunikt innhold der Trine av og til bruker sin Facebook-side til selv å sette agendaen.

Hun gjorde et spennende framstøt på bloggfronten før jul gjennom Trines Julekalender. Det er synd at hun ikke har tatt med seg de mange positive elementer hun der viste, som personlig formidling, lenking, virkemiddelvariasjon og kontinuitet, over på hennes normale blogg. For her produseres ikke noe kanalunikt, kun artikler som har stått på trykk i aviser. Det blir veldig kjedelig.    

Profilen på Instagram bærer preg av at hun er i en tidlig fase. Men pluss for at hun legger ut andre typer bilder enn vi ser andre steder. Enten det nå er av katten hennes,  julegrantenning i borettslaget, vår i hagen eller tørkede torskehoder fra Lofoten. Bruken virker imidlertid å være noe tilfeldig foreløpig. Bildene får en del hjerter, men engasjementet uteblir ellers. En årsak kan være billedtekster som i liten grad inviterer til samtale. Hun tar foreløpig ikke del i den taggekulturen som ellers er utbredt på Instagram og som gjør bildene lettere søkbare for andre.

Jens Stoltenberg
analysen av Jens Stoltenberg i 2011 kritiserte vi han for å være for enveisorientert i kommunikasjonen. Her synes vi han står på stedet hvil, selv om det kommer noen sporadiske svar på Twitter. Stoltenberg snakker altså primært til oss, nesten aldri med oss. Dermed framstår twitterduellen med Siv Jensen og spørretimen (#SpørJens, åpenbart inspirert av AskObama) som atypisk Jens. Inntil han dreier den daglige kommunikasjonen sin i mer sosial retning, så virker dette mest som (valg)stunt for å få oppmerksomhet. Men gjennomføringen av begge disse stuntene var vellykket, og vi håper han tar med seg noe av de fine tegnene til sosial kommunikasjon som han der framviste inn i hverdagstvitringen sin.

Mange er veldig opptatt av antall Likes og Klout-score.  Og legger man primært slike kvantitative kriterier til grunn, så er Jens i en klasse for seg. Men det hjelper lite å ha over 200 000 følgere på Twitter og over 300 000 på Facebook, hvis man ikke følger dem opp og tilfører dem noe av god verdi. Samtidig som man åpner opp for selv å bli tilført noe av alle de som følger deg slik at man gjensidig kan lære av hverandre. Derfor er det kvalitative viktigere. Vi synes Jens generelt bedriver mye god enveiskommunikasjon på Facebook, han er svakere på Twitter. Særlig er han god til å variere mellom kort tekst, bilder og videosnutter på Facebook. Det er ofte et underliggende politisk budskap i innholdet hans, men uten at det blir altfor påtrengende. Og noen oppdateringer er også upolitiske eller statsministeraktige, hvor han hever seg over partipolitikken. Å være både statsminister, partileder og mennesket er en krevende kommunikasjonsmessig utfordring som kun han har, en utfordring han og hans rådgivere løser godt.

Statsministeren har ikke blogget på halvannet år. Det er synd fordi Jens var en bra blogger, men her kan det ligge en taktisk vurdering bak av at det han får ut av bloggingen ikke er verdt tiden det tar.

Skjermbilde 2013-06-29 kl. 08.57.45

Jens har vært på Instagram i et snaut år. Frekvensen i postingen har økt i sommer. Bildene er stort sett av mennesker. Ofte ham selv eller ham i møte med andre, altså en helt annen strategi enn Erna. Det synes å ligge en plan i bunn på det som legges ut, og det har vi sans for. Noen av bildene er uten tekst og emneord, men de fleste bildene ledsages av opplysende og god tekst. Det er tendenser til plakatkommunikasjon ved noen anledninger, bilder av Jens med slagordlignende tekst, som vi synes ikke fungerer noe særlig. Han deltar ei heller i kommentarfelt på Instagram og befester dermed det generelle inntrykket av manglende dialogvilje.

Hanna Marcussen
Miljøpartiet De Grønne har ingen partileder, men to talspersoner i Harald Nissen og Hanna Marcussen. Nissen er fraværende i de nye mediene (her er han vel satt under kraftig press for å komme seg på, av andre i partiet?), så vi har valgt å være greie og nøyd oss med å se på Hanna. Hun fikk en offentlig Side først 17. juni, så historikken på Facebook er kort å vurdere. Men hun har startet ganske lovende. Hanna viser bl.a. noen gode tegn på bra visuell formidling med bilder som skiller seg noe ut fra mange av de klassiske politikerbildene vi ellers ser. Det blir interessant å se om hun kan følge opp dette framover, også i form av annen type visuelle virkemidler. Når kommer den første videoen?

I motsetning til andre partiledere, så er bildene også en viktig ingrediens på hennes ferske blogg (hun har blogget før, men hadde hatt et bloggopphold mellom 2010 og 2013) . Hennes tanke med bildebruken er å personliggjøre kommunikasjonen, noe vi liker og synes hun får til. Utfordringen både for henne og for andre politikere er å finne den gode balansen mellom politisk budskap og personlig. Blir det nesten bare politiker og sak, så blir det fort kjedelig. Blir det nesten bare personlige trivialiteter, så mister man politisk troverdighet.

hannamarcussen

hannatweet

MDGs talsperson har hatt en twitterkonto siden 2009. Drøyt 400 tweets på fire år er laber frekvens. Det er synd at hun ikke er mer til stede, for det lille hun gjør her er langt i fra ueffent. Hun responderer bra og, i kraft av sin posisjon og være den hun er, tilfører hun informasjon og poeng gjennom sine tweets som ingen andre tvitrere kan gi. Det er imidlertid stort sett andre som inviterer henne til dialog, hun tar få initiativ selv.

Hannas Instagram-konto er lukket og lite i bruk.


Knut Arild Hareide
KrF-lederen virket svært famlende i de nye mediene i starten og så ikke ut til å trives noe særlig. Nå har han fått mye mer dreis på sosial kommunikasjon. Fra å være en ren enveispolitiker som bare brukte sosiale medier kun til å kommunisere ut sitt budskap på en upersonlig måte, bruker han nå både  Facebook og Twitter til å involvere og samtale med folk og formidle ting med personlighet.

Twitter inngår imidlertid ikke i den daglige kommunikasjonsmessige verktøykassa hos Knut Arild. Frekvensen har tatt seg opp, men fortsatt mangler det noe på kontinuiteten over tvitringen. Vi vil gjerne se mer av ham på Twitter, for mye av det forholdsvis lille han gjør er bra.  Særlig har vi sans for at han også gir politikere fra andre partier ros – det er en raushet som vi altfor sjeldent ser, en raushet som mange av oss som mener at politikere fra ulike partier har gode poeng, kjenner seg igjen i.

hareideraus
Facebook er Knut Arilds hovedkanal. De som følger med på ham her, får et innblikk i hans politikerhverdag, både som KrF-leder og stortingsrepresentant, men også noen private glimt av hans kone og nyfødte datter, at mamma og pappa på besøk og en øvelseskjørende niese. Hvor langt toppolitikerne skal la oss slippe inn i deres personlige og til dels private rom, er grenser som de selv må trekke opp, i samråd med de nærmeste som de har rundt seg. Slike små glimt får fram andre sider av politikeren som vi vanligvis ikke ser så mye, således trer et helere menneske fram.

Knut Arild er bra på å mikse bilder med gode tekster i statusoppdateringene. Flere av bildene er interessante, men noen av de litt kunstige smilebildene kunne godt vært byttet ut med noen i mer naturlige positurer. Han deltar også av og til i kommentarfeltene, men deltakelsen kunne godt vært høyere.

KrF-lederen fikk aldri noe særlig dreis på bloggingen sin, og bloggen har ligget ubrukt siden 2011. Ei heller Instagram er en kanal som han bruker.


Liv Signe Navarsete
Senterpartiets leder var den vi rangerte lavest sist. Vi registrerer at sosiale medier nå er blitt en viktigere del av hverdagen for Liv Signe Navarsete. Eller rettere sagt; Facebook er blitt viktigere.  For til tross for god hjelp av NRK P3 for å komme i gang på Instagram og en bra start der, ligger kontoen hennes nå brakk. Blogger gjør hun fortsatt ikke, og på Twitter er hun kun sporadisk innom.

Men på Facebook er hun ofte, og med et definert formål med bruken: «Glimt frå kvardagen min som Kommunal- og regionalminister og leiar i Senterpartiet» heter det i profilen hennes. Og det er akkurat det vi får; glimt. Gode glimt der bildene utgjør et viktig virkemiddel. Enten hun er på fotballkamp med favorittlaget Sogndal, deltar på Sommeråpent med døtrene sine, spiser lunsj med en ordfører, er med  i debatter eller legger fram politiske saker.

Liv Signe

Noen av bildene er oppstilte og trauste, mens andre fanger øyeblikket og den naturlige settingen på interessante måter. Liv Signe er generelt god på å tilføre «likerne» sine verdi gjennom disse glimtene, med en touch av personlighet som tidvis fungerer veldig bra. Men hun er langt svakere på å åpne opp for å bli tilført noe av de som følger henne. Det er et mønster som også går igjen også på hennes Twitter-konto og Instagram-profil. Invitere og involvere er derfor to stikkord som vi mener hun må tenke på for å utvikle kommunikasjonen sin i mer sosial retning.       

Liv Signe svarer av og til både på Twitter og Facebook, men hun deltar nesten aldri i diskusjoner med oss andre. Det virker som hun forbeholder debattene til de tradisjonelle medier. Hvorfor vil du ikke diskutere med oss, Liv Signe? Vi sitter igjen med et inntrykk av at hun kan gå i dialog hvis hun vil, men foreløpig vil hun sjelden. Men hun skal ha honnør for å ha blitt bedre til å takke for kommentarer hun får.


Bjørnar Moxnes
Rødts relativt nye leder bruker  bloggen sin primært til å rope ut sitt politiske budskap. Det meste av stoffet som legges ut , er innlegg han har hatt på trykk i aviser eller innlegg han har holdt i Oslo bystyre. Moxnes velger å bruke tiden sin på andre ting enn å delta i kommentarfeltene og snakke med de få som engasjerer seg i innholdet han legger ut. Det innebærer at kommunikasjon her får et sterkt enveispreg.

Facebook-siden er noe bedre på dialogbiten, Moxnes deltar her i alle fall noen ganger. Mange av Moxnes sine statusoppdateringer handler om saker hentet fra tradisjonelle medier som han kommenterer. Gjerne ledsaget av et bilde av et avisutklipp. Det finnes et par tilløp til personliggjøring av bildene som bl.a viser at han leser bok om Hugo Chavez på stranda, men jevnt over er bildene kjedelige. Han informerer gjerne om debatter han skal i, men spør ikke andre Facebook-brukere om de har noen poenger som han kan ta med seg inn i debattene. Ønske om å involvere andre virker fraværende.  Pluss for å tilføre fersk info og drypp om hva som blir gjort i bystyret.

 

moxnes

Han viser andre takter på Twitter. Her bidrar han bra i flere dialoger med andre tvitrere og tilfører både en dose humor og politisk brodd. Hvorfor han forbeholder samtalene primært til Twitter, framstår pussig for oss.

Når noen følger deg på Twitter, så bør du følge dem tilbake, er det noen som hevder. Det er ikke vi enige i. Hver og en bør gjøre seg opp en mening om de følgerne de får, har noe å tilføre som gjør dem verdt å følge tilbake. Hvis nei, så bør det ikke ligge noen automatikk i å følge dem. Kanskje helt andre folk er mer interessante? Men når Moxnes har fått 5000 følgere og selv velger å følge kun 200, så sendes det ut et visst signal om at å lese andres tweets er mindre interessant enn å skrive egne som andre kan lese. Et signal som er heller dårlig å sende ut. Et signal som han forøvrig slett ikke er alene om..

Moxnes er foreløpig ikke å se på Instagram.

Siv Jensen
Siv Jensen har en godt oppdatert side på Facebook med mye og regelmessig posting av innhold. Hun skiller seg ut ved å skrive med et mer personlig tilsnitt, som ofte godt får fram hva partilederen mener og hvorfor. Engasjementet er åpenbart brennende, noen ganger i form av ren tekst, men hun varierer også med bilder og video. Oppdateringene skaper et stort engasjement gjennom mange kommentarer og delinger. Denne siden ved kommunikasjonen hennes er bra!

sivjensen

Men det er stort sett det eneste hun har å by på i de fire kanalene vi sjekker ut. Hun er ofte fraværende i kommentarfeltet på Facebook (men kommenterer en sjelden gang og gir i statusoppdateringer et inntrykk av at hun leser kommentarene hun får). Hun ønsker at vi andre bør følge med på det hun foretar seg, men viser lite nysgjerrighet på hva andre er opptatt av.

Twitter brukes omtrent ikke (med unntak av twitterstuntet om «den norske modellen» med Jens Stoltenberg), hun blogger ikke og Instagram-kontoen hennes har ikke vært i bruk siden i fjor.

 

17 tanker om “Partiledere i sosiale medier 2.0

  1. Heiann!

    Takk for interessant gjennomgang. Savner imidlertid – nok en gang – en klar avgrensning i forhold til at dere vektlegger det kvalitative uten å ta nevneverdig høyde for det kvantitative, når dere sammenligner partienes og partiledernes tilstedeværelse i – og bruk av sosiale medier. For meg er begge deler viktig samtidig som det hjelper lite å være «kvalitativt dyktig» i en valgkamp dersom få nås. Til sammenligning slår dere fast at «det kvalitative viktigere». Vi snakker om partiledere og politiske parti, i Norge to måneder før valg – og for meg er dette en påstand uten faglig mening og forankring.

    I min kvantitative (!) gjennomgang av partienes og partiledernes facebooksider
    http://www.ialloffentlighet.no/jens-stoltenberg-og-siv-jensen-er-kongen-og-dronningen-av-facebook/
    som fokuserer målgruppeperspektiv, avgrenser jeg som følger:

    «Stortingsvalg handler til syvende og sist om kommunikasjon og rekkevidde. De som ikke når ut med sine budskap kan vanskelig vinne valg. Derfor er størrelse svært viktig. I dette innlegget sammenlignes partienes og partiledernes potensielle slagkraft – avgrenset til målgruppeperspektiv og antall som liker deres facebooksider. Sett i dette perspektivet er Jens Stoltenberg kongen og Siv Jensen dronningen av Facebook – både rangert med egne facebooksider og med Ap og FrPs facebooksider.

    Hensikten med dette er å vurdere partiledernes og partienes antall likere sett i målgruppeperspektiv. Denne tankegangen er også hensiktsmessig dersom partiene skal evaluere egen status, egne ambisjoner og alternative målgrupper.

    Ta gjerne høyde for at dette er en kvantitativ analyse basert på en målgruppetankegang. Funnene i denne analysen legger klare føringer for kvalitative fordypninger, for de som er interessert i dette – og samtidig har kapasitet til å gjøre en grundig og nøytral jobb.

    »

    Vnskelig for meg å forstå hvordan dere kan hevde, på generelt grunnlag at det «kvalitative er viktigere». Har forsøkt å finne ut hva dere bygger dette på. Får da til svar at dere viser til generell forskning – som slik jeg forstår det – er gjort med utgangpunkt i privat sektors tilstedeværelse og bruk av sosiale medier.

    I dette innlegget skriver dere som følger:

    «Mange er veldig opptatt av antall Likes og Klout-score. Og legger man primært slike kvantitative kriterier til grunn, så er Jens i en klasse for seg. Men det hjelper lite å ha over 200 000 følgere på Twitter og over 300 000 på Facebook, hvis man ikke følger dem opp og tilfører dem noe av god verdi. Samtidig som man åpner opp for selv å bli tilført noe av alle de som følger deg slik at man gjensidig kan lære av hverandre. Derfor er det kvalitative viktigere.»

    For meg er dette en påstand uten faglig verdi.

    Med vennlig hilsen
    Alf Tore Meling
    I all offentlighet

  2. Først og fremst – takk for en interessant vurdering! Jeg er enig med Alf Tore Melings innvendinger – men tar den tråden litt videre:

    Antall likere på Facebook og følgere på Twitter er selvfølgelig viktig. Å påstå noe annet er naivt. En ting er nå den enkle tilfredstillelsen over høye tall, som i seg selv egentlig ikke har så mye verdi med tanke på gjennomslagskraft, men hovedpoenget er jo potensialet som ligger i sosiale medier i å nå ut til flest mulig. Det virale, om du vil.

    Noen avviser enkelt mange likere og følgere for f. eks. Jens Stoltenberg med at «disse ville uansett stemt Ap», ergo har disse ikke en strategisk viktig rolle for en partileder eller et parti i en valgkamp. Men det stemmer jo ikke.

    Dette er jo nærmest første læresetning i sosiale medier, men det kan virke som om det bør gjentas: Om man lykkes med å formidle et budskap i sosiale medier, kan det spres av de som følger eller liker deg. Med andre ord: Om Erna Solberg publiserer noe morsomt, interessant eller oppsiktsvekkende på Facebook – noe som tilfører verdi – kan det hende at dette spres av de som liker henne på Facebook. Da når Erna Solberg ut til flere på Facebook – også de som ikke liker henne på Facebook, kanskje til og med til de som vurderer å stemme Høyre, men ikke er helt sikre på om det er det rette å gjøre.

    Den andre læresetningen i sosiale medier er gjerne at man lettere hører på det vennene dine sier – eller at man er mer nysgjerrig på det vennene dine liker. Så strategisk er det kanskje ikke helt uten virkning at flere av dine venner plutselig er enig med Erna, og deler det videre til deg?

    Det jeg forsøker å si, er at det viktigste for å vurdere partiledere og partier på Facebook og Twitter, burde være hvor mange som responderer på det du publiserer (liker, kommenterer, deler). Det er først da man virkelig måler suksessen i sosiale medier – ikke BARE antall liker og følgere, ikke BARE en subjektiv kvalitativ vurdering av innholdet som publiseres, men det som FAKTISK blir spredt videre og dermed sett av flest mulig.

    Om dette innholdet i tillegg er ment å motivere til valgkamp IRL, dvs. å få folk til å gjøre noe face-to-face for å verve velgere, er man virkelig på vei mot en strategisk bruk av sosiale medier som kan vippe valg – og kanskje sørge for at noen partier kommer over en sperregrense som truer stadig flere.

    mvh
    Stian Skaar, nettredaktør Utdanningsforbundet

  3. Alf Tore: Takk for grundig tilbakemelding.

    Politikeres og partiers bruk av sosiale medier handler om mye mer enn å vinne valg. Vel så viktig er hva politikerne, partiene og følgerne/likere får ut av kommunikasjonen mellom valgene. Og hvordan de gjensidig tilfører hverandre noe i hverdagen. At Jens Stoltenberg har 300 000 Likere på Facebook hjelper ham trolig til å nå ut til flere gjennom Fb enn Erna med snaut 30 000. Men å kommunisere handler ikke bare om å nå FLEST MULIG, vel så viktig er å kommunisere BEST MULIG. Og da betyr det at det du kommer med, må oppleves relevant av folk. Hvis ikke drukner man i den store inforstrømmen. Vi mener Personlighet, Dialogvilje og Verdiorientering styrker relevansopplevelsen og dermed styrkes også muligheten for at budskapet ikke bare når UT, men også går INN.

    Ved å redusere målet på suksess til kvantitative kriterier, synes jeg du mister en helt avgjørende dimensjon. Det betyr ikke at det kvantitative er uviktig, men det kvalitative betyr mer.

    Stian: Takk for interessant kommentar.

    Mitt svar til Alf Tore dekker jo en del av dine innvendinger også. Vil dog føye til følgende: Hvor mye som deles og kommenteres kan være et mulig kriterium. Men det har også sine svakheter. Folk deler ikke bare når de er enige, de deler også fordi de er uenige. Og noen ganger for «å drite ut». Frp og Siv Jensen oppnår f.eks veldig mange kommentarer og delinger på ting de legger ut på Fb, men ofte er det av folk som har sterke pro/kontra-følelser for politiker/person. At en du vet er veldig for/mot Frp deler noe og ofte, er neppe egnet til å påvirke positivt på tvilerne (hvis man da tenker primært valg og velgere), kanskje snarere tvert i mot?

  4. Hei og god kveld fra Kreta 🙂

    Liker gjennomgangen, og kommentarene.
    Det er mange dimensjoner som teller med her – kvalitet og kvantitet er to ting.
    Dernest det engasjementet som skapes fra «tilhengerne» – som igjen sier noe om kvaliteten selvsagt.

    Som jeg kommenterte på min siste artikkel om politikere og partier i sosiale medier – http://hanspetter.info/2013/06/slik-surfer-du-billig-i-utlandet/ – så er det også distinkte forskjeller i engasjementet på de forskjellige partisidene. Arbeiderpartiet har langt flere kommentarer av negativ art enn de andre partiene, hvilket er naturlig siden de sitter med makten, mens de «øvrige» utenfor dagens rødgrønne-regjering har i større grad tilhengerne engasjert.

    Enn så lenge synes jeg uansett det er få tegn som tyder på at sosiale medier blir brukt spesielt strategisk. Den sittende regjering bruker ikke alle sine følgere til å styrke valgkampen – mobilisering av tilhengerne med andre ord.

    For opposisjonen – som er mye mindre totalt sett i sosiale medier, burde de bruke sosiale medier mer strategisk til å mobilisere.

    Min «konspirasjonsteori» er at alle partiene har blitt enige om å ikke gjøre så mye ut av sosiale medier – for så lenge alle er like «dårlige» er det ingen som drar noen fordeler ut av deltagelsen 🙂

  5. Svein Tore – ser argumentet ditt, og det er også verdt å ta med at antall likes, delinger og kommentarer selvfølgelig også kan påvirkes av muligheten for betalt promotering av innhold. Det endrer likevel ikke det faktum at partiledere og partier MÅ være opptatt av å nå tvilerne, de som kan tenkes å stemme på et parti, men som kanskje trenger noe ekstra for å bli helt overbevist. I tillegg må selvfølgelig partiledere og partier også preke til de som allerede tror, og i dette perspektivet er jo muligheten for en mobilisering av de mest lojale i forbindelse med valgkampen.

    Potensialet for å nå tvilerne/sofasitterne i sosiale medier er stort. Om noen er veldig for/mot Frp og deler ofte, øker det uansett sjansen for at noen (gode) budskap fra Siv Jensen kan feste seg hos noen av de som sitter på gjerdet. Om Siv sender ut massevis av innhold på Facebook hver dag, og noen deler alt dette med sine venner på Facebook, skrur nok de fleste av. Men det er ekstremtilfellene, og vil gjelde uansett innhold uansett kanal.

  6. Hei gjen, Svein Tore!

    Ref din kommentar fra kl 20:02.

    Forstår ikke helt hva som får deg til formulere deg som følger: «Ved å redusere målet på suksess til kvantitative kriterier, synes jeg du mister en helt avgjørende dimensjon.»

    Virker som om du ønsker å hevde at jeg mener at jeg argumenterer at målet er endimensjonalt – å nå kvantitative mål». Her snakker du tydeligvis – og i beste fall – mot bedre vitende.

    Dersom du ønsker å lese hvordan jeg tenker valgkamp i forhold til mellomvalg er du hjertelig velkommen til å lese mitt gjesteblogginnlegg på Oslo kommunes valgsider, fra lokalvalget 2011: http://valgioslo.wordpress.com/2011/04/05/tanker-om-lokalvalg-mellomvalg-og-sosiale-medier/

    Du er naturligvis også hjertelig velkommen til å lese mitt kapittel i fagboka: Sosiale medier i all offentlighet (Kommuneforlaget 2011) der jeg også skriver om politikk og sosiale medier og valgkamp i sosiale medier.

    Det som er svært interessant – akkurat nå – er at det er i underkant av 2 måneder igjen til valget. Dette gjør partienes størrelse spesielt viktige – akkurat nå. Hvordan partiene og partilederne benytter sine sosiale kanaler i disse månedene er svært interessant.

    Det sjeldne med partiene og partilederne – i sosiale medier – er at de er direkte sammenlignbare aktører som kan observeres og analyseres, faglig sett. Både kvantitativt og kvalitativt. Det samme opplever jeg med offentlig sektor – spesielt med landets kommuner. Kvantitativ inngang er for meg en god metode for å vite hvor en skal dypdykke inn i det kvalitative.

    Ett spesielt spennende kvantitativt mål for siste måned er at samtlige partilederes facebooksider kun har fått 7219 nye likere (brutto). En av disse partilederne har økt antall facebooklikere med 4165. Dette er interessant av flere grunner. En problemstilling basert, på et kvantitativt funn, som legge føringer for et kvalitativt dypdykk kan være som følger: Hvorfor har denne partilederen økt antall facebooklikere med 4165 likere i perioden 10. juni 2013 – 9. juli 2013, samtidig som de andre seks partilederene kun har økt med 3054 likere (brutto), i samme periode?

    I tillegg kan vi utvikle en hypotese basert på følgende raskt formulerte påstand: Så nær valget er 7219 nye facebooklikere (brutto) for samtlige partilederes facebooksider, for perioden 10. juni 2013 – 9. juli 2013 – lavt.

    Slike dypdykk kan gi oss reell kunnskap. Ved å utelukke kvantitative data fra analyser vil vi gå glipp av slike innganger – og dermed av nyttig kunnskap samt grunnlag for videre dypdykk.

    For meg som holder fokus på offentlig sektors kommunikasjonsutfordringer er det interessant å kunne studere slike «homogene grupper» med direkte sammenlignbare behovsområder, målgrupper og mål – og situasjon. Den pågående valgkampen/ kommende valgkampinnspurten innebærer en unik avgrenset situasjon.

    Med vennlig hilsen
    Alf Tore Meling
    I all offentlighet

    Dersom du leser mitt blogginnlegg – http://www.ialloffentlighet.no/jens-stoltenberg-og-siv-jensen-er-kongen-og-dronningen-av-facebook/ – grundigere vil du se at jeg avgrenser det jeg gjør i tillegg at jeg kobler min analyse opp mot en markedsandel-tankegang.

  7. Hei og god morgen.

    Kvalitet vil som alltid drive kvantitet, men det som er ekstra intr når det kommer til valgkampen (synes jeg) er å se på forskjellene mellom innsatsen som gjøres i sosiale medier – følgere, likes, etc – og meningsmålingene. Som jeg peker på i http://hanspetter.info/2013/07/sosiale-medier-er-ikke-viktig-for-arets-valg/ er det store forskjeller mellom disse forholdene, spesielt for de største partiene. Andelen stemmer de har ift valget divergerer mye mellom andelen av «stemmene» de har i sosiale medier feks – spesielt stor er forskjellen hos AP og Høyre som dere kan se her: http://hanspetter.info/wp-content/uploads/2013/07/parti-andel-sosiale-medier-tns.png

    Det er derfor jeg også kommer tilbake til mobiliseringen. Arbeiderpartiet har i dag fryktelig mange flere følgere/venner/likes enn hva tilfellet er for Høyre, så deres potensiale til å mobilisere deres venner i sosiale medier til å stemme er betydelig større enn for Høyre som må mobilisere for flere venner i sosiale medier for å sikre seg flere stemmer ved at faktisk så mange som mulig til syvende og sist tror mer på deres politikk (gitt at man liker tanken på at det er Høyre som kommer til makten selvsagt).

    Derfor er også min konklusjon så langt i valgkampen også den at sosiale medier IKKE har blitt brukt strategisk enn så lenge.
    Det har i stor grad handlet om litt taktiske grep «her og der», formidling av sine kampsaker, men enn så lenge har jeg ikke selv opplevd at sosiale medier feks har blitt brukt til å mobilisere – nå innflytelsesrike personer online, debattere i egne eller andres sosiale nettverk/communities eller lignende. Det skal bli spennende å følge kampen videre, for å se om det er her trykket vil bli satt inn, eller om man vil heller styrke fokuset inn mot de tradisjonelle mediene som TV og avis.

    Jeg tror feks potensialet kunne vært stort ved at partiene i større grad tok høyde for å drive diskusjonen på Twitter aktivt før, samtidig og under TV-sendte debatter etc, men også her har partilederne og partiene mer eller mindre vært fraværende.

    /Hans-Petter

  8. Takk for verdifulle innspill.

    Alf Tore;

    Selvsagt er ikke kvantitet uten betydning. Men for mange politikere fremstår politisk valg ikke bare som kamp om velgerne stemme, men også om å trenge gjennom en informasjonsfortettet offentlighet. Målet er å vinne velgernes gunst gjennom formidling, overbevisning, og dialog rundt politiske budskap. Forskning peker på økt forståelse for betydningen av målgruppetilpasset informasjon og mulighet til selv å sette politisk agenda (Papacharissi 2009:239). Vi vet også fra dansk forskning (Hansen og Hoff 2010:19) at bruk av sosiale medier kan virke demokratiserende på valgkampen. I boka «Et robust lokaldemokrati»som kom ut nylig, pekes det også på at kandidater som bruker sosiale medier mener det å lytte til velgerne (98%), snakke og diskutere med velgerne (98%) og snakke og diskutere med med kandidater fra andre partier enn eget (49 %) er viktige drivere for å bruke tid i sosiale medier. Interessant er det at også blant politikere som ikke bruker sosiale medier, er det tre fjerdedeler som mener at sosiale medier er viktig å bruke tid på, av samme grunner som over. Prosentfordelingen er så og så lik, også hos ikke-brukerne.

    VI har også generell forskning som vektlegger kvalitet fremfor kvantitet. Professor Michael Kerns ved University of Pennsynvania påpeker at det er kvaliteten på relasjonen som avgjør graden av innflytelse. Lenke til hans forskning finner du på side 123 i boken vår. Også Henry Chesbrough som er professor ved Berkely vektlegger at det å åpne opp og bli inspirert av egne målgrupper, gir bedre grunnlag for å skape vedi. Forutsetningen er dog å se på omgivelsene som verdifulle støttespillere og tilrettelegge for dialog med disse.

    Stian;

    Enig med deg, interessant og ikke uvesentlig er hva og hvor mye som deles av politikeres innhold i sosiale medier. I analysene vi gjennomførte i 2011 så vi nærmere på dette. Svein Tores kommentarer oppsummerer mye av det vi fant. Mye av de samme tendensene så vi i arbeidet med årets analyser, men valgte å ikke inkludere `deling`som eget kriterium. Synes dog delingselementet er høyst relevant. Har lyst til å gå dette litt nærmere i sømmene etter valget. I brunn og grunn handler det jo om å knekke koden for å forstå hvilket innhold som utløser deling, og at du dermed kan oppleve at følgerne kan gå fra å være passive observatører til å bli aktive ambassadører for deg og ditt budskap. Å knekke koden tror jeg handler handler å trenge noe av den ofte kontrollerte enveisorienterte kommunikasjonen til side til fordel for å se på velgerne som likeverdige partnere. Partnere som kan gi deg verdifulle innspill og tibakemeldinger, på godt som på vondt. Det er i spennet mellom «fans» og kritikere at noe av den beste selvutviklingen kan finne sted. Jeg tror politikere som forstår dette, raskere enn de som ikke gjør det, vil oppleve at dialog med velgerne i sosiale medier kan bidra til å utvikle deg selv som politikere, partiet du representerer og politikken som sådan.

    Fortsatt god sommer til alle!

  9. Takk for innspill Hans Petter. Enig med deg, selv om mange politikere (og andre) har fått mer kunnskap om betydningen av å kommunisere mer sosialt, bærer bruken fortsatt preg av en prøve-seg-frem fase. Det gjelder ikke bare blant politikere, men hos de aller fleste av oss. Men dette vil jo endre seg, og som jeg nevnte i kommentarern til Alf Tore, interessant synes jeg det er at også politikere som fortsatt foretrekker å diskutere politikk i tradisjonelle medier, anser de sosiale medie-kanalene som svært viktige i valgkamp. Dette indikerer at bruken sosiale medier og tradisjonelle medier ikke er et enten/eller, men snarere både/og.

  10. Alf Tore og Hans-Petter:

    Husk at at kvantitative innganger også må ta i betraktning at det er mulig for partier og partiledere å betale for å promotere både innhold og sider på Facebook. Det er ikke umulig at partilederen som har økt mest i perioden du nevner har gjort nettopp det, og det er nok svært sannsynlig at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg har gjort det som et ledd i satsingen på sosiale medier. Det i seg selv «diskvalifiserer» ikke suksess når det gjelder deling av innhold, siden innholdet uansett må være godt og interessant for at det skal deles videre.

    Men det kan være grunn til å minne om at det ikke er et «level playing field» her, og flere likere kan henge sammen med betalt promotering, ikke pur kvalitet på innhold. Om man får tilgang til hva (om noe) partiene bruker på betalt promotering, er det absolutt en interessant inngang videre inn i det kvalitative.

    Cecilie:

    «Gamle» medier og sosiale medier er absolutt et både/og. I amerikansk valgkamp er for eksempel TV-debattene (og forsåvidt TV-spottene) veldig viktige, selv om det har vært mye fokus på satsingen på sosiale medier. Men med sammensmeltingen som skjer, der folk ser TV på nettbrettet like gjerne som på en vanlig TV, og der selv vanlige TV-er har internett, vil ikke skillet mellom gamle og sosiale medier være så klart lenger. Alt blir digitalt, alt er «sosialt». Alt er tilgjengelig hele tiden på mobilen. Da blir det jo også tydelig hvor stort potensial som ligger i sosiale medier.

    Koblingen mellom TV-debatter og hva som skjer før, under og etter i sosiale medier er spennende. Her ligger det muligheter som partiene ikke har tatt i bruk ennå, som Hans-Petter skriver.

  11. Hans Petter, Stian og Alf Tore. Takk igjen for grundige og nyttige innspill.

    Alt Tore, et tileggspoeng når gjelder betydningen av kvaliteten på relasjoner er det faktum av hva som ligger til grunn for å følge partier/politikere i sosiale medier. For det første:

    Forskning viser at det vanligste er at folk følger en politiker eller et parti de i stor grad er enig med. Dette gjeleder for seks av ti som følger en politiker på Facebook (Enjolras, Karlsen, Steen-johansen, Wollebæk 2011). Det betyr at mange politikerer som er aktive i sosiale medier pr. i dag primært snakker til/med kjernevelgere, altså de velgerne som partiet allerede har. Den samme forskningen viser at 35 prosent følger både politikere de er enig med og uenig med. Fire prosent sier de følger politikere og partier de er uenig med.

    Med andre ord, antall likes sier noe om hvor mange tilhengere man som politike parti/parti har. Det er ikke ubetydelig kunnskap å ha, og velgerpleie er vesentlig. Men for den andre andelen, der potensialet for å rekruttere nye velger ligger, har dialogen og involveringen nok betydelig større betydning. I boka «Like, liker ikke» som kom ut tidligere i år dokumenteres det at 27 prosent av de som følger politikere/partier i sosiale medier gjør det for å diskutere politikk. Interessant er det også at nesten 40 prosent følger for å finne ut hva andre mener om partiet/politikken. Det viser at det ikke bare er politikerens/partiets egne statuser som har betydning. Også det velgere publiserer av innhold har stor betydning for påvirkning.

    Og sist, men ikke minst, å komme i dialog med de såkalte opinionslederne er viktig for politikere, de som er sentralt plassert i nettverk av velgere som kommunikasjonen kanaliseres igjennom. Forskningen sier at opinionsledere følger politikere for å diskutere og orientere seg (Enjolras, Karlsen, Steen-johansen, Wollebæk 2011). I så måte sier det seg selv at kvaliteten på relasjonen er vesentlig.

  12. Tilbaketråkk: Den beste partilederen på Twitter er Erna Solberg | HansPetter.info

  13. Tilbaketråkk: Norges mest aktive politikere på Facebook over tid | Bente Kalsnes' blog

  14. Tilbaketråkk: » Rødgrønne tar litt inn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.