Nå braker det løs med lansering av boka vår! Ett år er gått siden vi startet jobben med boka. Tiden er nå kommet for å dele det som vi har skrevet med alle som vil lese. Vi er spente fordi vi ikke vet hva vi går til. Men vi gleder oss mest. Her skal du få det aller første utdraget av boka vår:
Vi mennesker bruker generelt mye tid på å snakke om oss selv. Vi bruker sosiale medier til å snakke enda mer om oss selv – opp til 80 prosent av statusoppdateringene handler om våre liv og våre opplevelser. Fører mer bruk av de nye mediene til at vi blir mer selvopptatte – at vi snarere blir mer asosiale enn sosiale? Det kommer an på hvordan vi kommuniserer. Bruker vi kanalene til bare å rope ut våre egne budskap og vår egen gjøren og laden, så blir kommunikasjonen selvforherligende og asosial. Bruker vi derimot egne erfaringer for å skape personlige samtaler og verdifulle møter med andre mennesker og deres erfaringer, så kan kommunikasjonen bli herlig sosial. Sosial kommunikasjon? Det bør dere ikke kalle boka deres! For det er smør på flesk. All kommunikasjon er sosial, fikk vi høre i innspurten med dette arbeidet. Det er vi grunnleggende uenige i. For kommunikasjon kan være både asosial og sosial. Mange har en kommunikasjonsform som både er enveisorientert, upersonlig, propagandafylt og belærende. Et mønster der det heller snakkes til mennesker enn med mennesker. Det er lettere å snakke til enn med, fordi det krever mindre av oss. Men vi bidrar verken til andres eller egen utvikling slik.
Nye kommunikasjonsverktøy som Facebook, Twitter og Google+ egner seg utmerket for å snakke mer med hverandre. Ny teknologi har gitt oss mange nye kommunikasjonsmuligheter, muligheter som vi for få år siden ikke kunne forestille oss. Å få tilgang til nye verktøy hjelper likevel lite hvis vi ikke vet hvordan vi bruker dem. En hammer er som skapt til å slå inn spiker med, men forstår vi ikke at vi må slå med hammeren, får vi aldri inn noen spiker med den. Forstår vi ikke
at sosiale medier er som skapt til dialog med andre, får vi aldri noen dialog der. Flere er nå i ferd med å forstå at de nye medieverktøyene kan brukes mer sosialt. Vi ser klare trekk som viser at både politikere, byråkrater, journalister og bedriftsansatte beveger kommunikasjonen sin den veien. Det tar tid, men retningen er likevel entydig. Bevegelsen henger sammen med at flere har sett nytteverdien i å bruke de nye mediene mer sosialt. Enda flere vil se mer av den nytten i årene som kommer. Når stadig flere ser nytten, så blir sosiale medier en mer naturlig og positiv del av hverdagen vår. Da går vi også inn i de mange utfordringene som oppstår i kjølvannet av mer sosial mediebruk, og lærer oss å håndtere dem på en bedre måte.
Mennesker
De av oss som sverger til akademia, har lett for å lage teorier. Teorier som er ment å forklare og forenkle fenomener, men som noen ganger kompliserer og tåkelegger mer enn de forenkler. Det er fullt mulig å gjøre kommunikasjon til noe vriene og teoretiske greier, men hvorfor gjøre det vanskeligere enn det er? For i bunn og grunn handler det om mennesker og hvordan vi møter hverandre. Av og til er det likevel vanskelig å se at det er akkurat dette det dreier seg om. Når vi ser mennesker som er så opptatt med mobilen sin at de dulter borti oss på gata. Når vi ser tenåringen chatte med venninnene sine for fjerde timen på rad. Når vi ser arbeidskollegene sitte på Facebook i lunsjen, så er det lett å tenke: Nå har det gått for langt! Nå er skjermer og dingser i ferd med å ta styringen over oss, vi blir bare mer og mer asosiale!
Det er lett å glemme at folk ikke snakker med dingsene, men med andre folk. Dingsene er jo bare et redskap vi bruker for å kommunisere med andre. Når vi oppdager at det faktisk er relasjonen mellom menneskene som betyr noe, mens dingseverktøyene mest er et middel for å etablere kontakt mellom mennesker, så er det lettere å vinne forståelse for at det å kommunisere via smarttelefoner, «padder» og skjermer faktisk er å være sosial. Men sosial på en noe annen måte enn hva vi har vært vant til. Kommunikasjonsformene er litt annerledes i sosiale medier, men i det store og hele så skiller ikke god kommunikasjon på Facebook, Twitter og blogg seg så veldig fra god kommunikasjon ansikt til ansikt. Vi kommer langt med å være høflige, oppriktige og ærlige begge steder.
Makten deles
Maktendringer følger i kjølvannet av mer sosial mediekommunikasjon. Endringer på en rekke samfunnsområder. Endringer som alle peker i retning av at noen mister makt til mange. De som har hatt mye makt må dele den med flere. Politikere må dele mer makt med velgerne. Produsenter deler makt med konsumenter. Journalister og redaktører er i ferd med å dele mer av sin makt med leserne. Lærere deler noe mer av sin makt med elevene sine. Byråkrater med innbyggere. Leger med pasienter. Vi våger derfor påstanden om at delingen er i ferd med å føre med seg en gjennomgripende maktspredning i samfunnet vårt. Maktspredningen kommer som et resultat av at flere mennesker tar i bruk de nye mulighetene for påvirkning og innflytelse som ny teknologi har gitt oss. Dette er en utvikling som vi er overbevist om vil forsterke seg i årene som kommer.
«Det er skifte i makten, et skifte ikke alle bedrifter har fått med seg, men et skifte som vi liker og som vi er en del av,» siterer vi Stormberg-sjef Steinar J. Olsen på midt i boka. Han er neppe representativ. For de færreste liker å miste makt. Derfor er det mange som opplever maktforskyvningene som truende og ønsker å beskytte seg mot dem og hindre dem så lenge det går. Enten det er læreren som motsetter seg evaluering og medvirkning fra elever og foreldre, bedriftslederen som ikke vil involvere ansatte og kunder i produktutviklingen, eller byråkraten som helst ikke vil ha innblanding fra innbyggere og brukere.
Beskyttelsesmekanismen som slår inn, er forståelig, men de som forsøker å beskytte seg, vil ikke oppnå annet enn at endringene kanskje utsettes litt. For maktspredningen lar seg ikke reversere. Hvorfor? Jo, fordi de fleste av oss ønsker utviklingen velkommen. Etter hvert vil også flere av de som i dag føler seg truet, se på maktdelingen som noe positivt. Flere lærere og forelesere er på vei til å innse at mer involvering fra elever og foreldre er et gode fordi det kan gjøre dem selv og undervisningen bedre. Flere byråkrater forstår at brukerne kan hjelpe dem, ikke bare plage dem, i deres daglige arbeid. Flere bedriftsledere skjønner at kundeinvolvering er veien å gå, fordi det hjelper dem til å lage bedre produkter som kundene blir mer fornøyd med. Når stadig flere mennesker innser det, vil maktdelingen og maktspredningen skyte ytterligere fart. Mer maktspredning gir et bedre samfunn fordi det motvirker den arrogansen og nedlatenheten som maktkonsentrasjon for ofte fører med seg. Å gi fra seg noe av makten og dele mer på ansvaret, vil flere etter hvert oppleve som mer befriende enn ergerlig.
Skillene brytes ned
Utvisking av skiller er en annen, men beslektet trend som mer bruk av sosiale medier fører med seg. Skiller mellom det offentlige og private livet, mellom det interne og eksterne, skiller mellom det muntlige og skriftlige, skiller mellom produsenter og konsumenter, skiller mellom eldre og yngre, mellom syke og friske og mellom høy og lav sosial status. Disse skillene brytes nå ned. Vårt privatliv og vårt offentlige liv glir mer over i hverandre. Vi tar med oss jobben på privaten og privaten på jobb. Det interne og hemmelige blir mer åpent og mindre hemmelig. Skriftspråket vårt muntliggjøres. Vi hopper ut og inn av konsument- og produsentrollen. Kommunikasjon i sosiale medier er slett ikke lenger forbeholdt unge mennesker, de eldre kommer nå etter. Syke kan bidra på lik linje med friske. Og fattig eller rik (på penger) spiller en underordnet rolle.
Maktendringene kan skape mer utjevning og færre skiller mellom folk, men endringene kan også skape oppbygging av enkelte andre typer skiller. Oppbygging av skiller mellom dem som er komfortable med utviklingen, og dem som ikke er det. Skiller mellom dem som tilegner seg digital kunnskap, og dem som ikke gjør det.
Å sørge for at flere gis mulighet og anledning til å skaffe seg slik kunnskap, er derfor en nøkkel for at ikke maktspredningen skal ende opp i ny konsentrasjon av makt rundt et fåtall mennesker, bedrifter og organisasjoner som behersker de nye verktøyene. Vi har her et ansvar som samfunn, men vårt personlige ansvar er det aller viktigste.
Vi bidrar selv til å trekke opp noen skiller i denne boka. Vi skriver om det analoge versus det digitale livet. Mellom det livet vi lever på nett, og det livet vi lever utenfor nett. En språklig distinksjon med utspring i et visst behov for fortsatt å skille dette fra hverandre. Forkortelsen IRL (in real life) har vært mye brukt på dette skillet. Et begrep som på mange vis nedgraderer nettbruken til noe annet enn det virkelige livet, der det «virtuelle» livet vårt ikke er det virkelige livet. Slike språkskiller vil etter hvert miste sin funksjon fordi de ikke harmonerer med hvordan vi oppfatter livene våre. Nettkommunikasjon med andre mennesker er for mange av oss allerede en del av de virkelige livene våre – ikke et «liksomliv» på siden av det «ordentlige».
Livene våre leves ikke på nett, men de leves der også.
Ønsker du boka tilsendt? Send en mail til svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no med adressen din, så får du den tilsendt i posten – med en personlig hilsen.