Skape og formidle

Bilde

kirkemålHvordan kan kirken skape bedre innhold og samtidig synliggjøre det som skapes?

I fjor sommer giftet min fetter Herman seg med sin Simone i Lakselv. Brudeparet laget en nettside til nyttig hjelp for oss gjester, og under #SimoneogHerman delte mange bryllupsopplevelser i form av tekst og bilder både på Facebook, Instagram og Twitter. Hvordan informasjon og opplevelser på denne måten nå spres og deles ved bryllup er interessant å observere, du har sikkert registrert noe tilsvarende.

Hermans onkel, prest Kyrre Kolvik, viet dem. Og jeg kom denne fine sommerhelgen i prat med presten om nettopp kommunikasjon.
– Vi har en utfordring i Bodø Domkirke, sa han.
– Hva da, undret jeg.
– Vi har lagt ned menighetsbladet vårt, men vi ønsker å satse mer i andre kanaler.
– Jeg kan hjelpe deg, repliserte jeg, og stakk opp på rommet for å hente boka vår. Ta en titt på denne, kanskje du kan få noen gode ideer.

Kirke og kommunikasjon
En måned senere mottok jeg denne meldingen på Facebook:

Kyrre

 

 

 

Kyrre vil at kirken skal bli bedre til å kommunisere. Derfor ble hans stab, og nabomenigheten Rønvik, enige om å sette av en dag til workshop. De inviterte oss til å utdype noen av våre tanker om kommunikasjon, parallelt med at alle ansatte kunne spille inn sine synspunkt og erfaringer.

Dette ga oss en fin anledning til å gruble over kirke og kommunikasjon. I forberedelsesprosessen kom vi i kontakt med mange mennesker som raust delte av sitt arbeid i kirken med oss.

Ildsjeler
Asbjørn Andås
var en av dem. I forbindelse med sin masteroppgave har han satt seg fore å kartlegge 1 400 menigheters bruk av sosiale medier. På Facebook har han laget den fine siden Kirken og sosiale medier, en utmerket arena for kunnskapsdeling om dette.
– Svært få har en bevisst strategi rundt bruken. Bruken tar av i kirkelig ungdomsarbeid, mens menighetsråd og sentrale ledd famler, somler og nøler, kunne han fortelle oss.
– Hvem er blant unntakene?
– Sjekk ut Vardeneset menighet sin Youtube-kanal, tipset han.

Det var et godt tips, for her legger menigheten ut filmsnutter som både viser deres arbeid og budskapet, på en god måte. Ungdomsarbeider Gjermunds måte å formidle på, er noe å lære av for noen og enhver.


Knut Erik Hollund
 er en annen ildsjel. I hans menighet, Tanager, har de, i motsetning til mange andre, forstått viktigheten av å ha en mobiltilpasset nettside. Når stadig flere av oss innhenter informasjon via smarttelefoner, er det ikke så lurt å ha en nettside som kun fungerer godt på PC.

Menigheten hans er også i ferd med å teste ut nye måter å informere om gudstjenester på.
– Før gudstjenesten på søndag brukte vi hundre kroner på å målrette en annonse på Facebook. Vi nådde mange nye mennesker på denne måten. Besøkstallet i kirken økte fra vanlige 180 mennesker til 230. Økningen kan jo skyldes tilfeldigheter, men det kan også være en sammenheng.

– Vi lager, men formidler ikke
Kirken  og staten har skilt lag. De statlige bevilgningene vil gå ned, og private bidrag vil bli viktigere. Å appellere til mennesker som har lyst til å bidra, også økonomisk, blir derfor avgjørende for kirkens drift. Å synliggjøre det man holder på med, og gi folk gode opplevelser som gjør at de får lyst til å dele med andre, er her en nøkkel. For når noe er viktig for folk, og mange ser at det er viktig, så vil flere også beholde det og sikre videreutviklingen av det.

– Vi har vært så opptatt av å lage innhold. Men ikke formidle det, utbrøt en av deltakerne på workshopen.
Antagelig traff hun spikeren på hodet. Kirken må i tiden som kommer klare begge deler. Kirken må fortsette å lage innhold. Innhold som er godt og unikt, kirken må stå for noe som man kun finner der. Uten innhold har man ingen ting å kommunisere. Men kirken må samtidig bli bedre på formidling. Den må skape og samtidig formidle.

Involvere
Den beste måten å skape bedre innhold på, er å involvere mennesker som vil kirken vel. Det finnes i dag tusenvis av mennesker som hver eneste dag gjør en kjempejobb for å skape et kirkerom som folk i menighetene kan nyte godt av. Men de kan gjøre en enda bedre jobb hvis de oftere opplever at deres innsats virkelig betyr noe, hvis folk rundt dem kan bli litt flinkere på å gi tilbakemeldinger på det som gjøres og hvis det skapes bedre kulturer for påvirkning og deltakerdemokrati.

–  Jeg var litt sint på kirken, men i stedet for å sutre over det jeg var sint på den for, gikk jeg inn i den for å påvirke, sa en annen deltaker til oss.
Det finnes noen som henne. Heldigvis. Men det finnes også mange som nøyer seg med å kritisere. Til grunn for kritikken ligger ofte et ekte engasjement og en lyst til å bidra og påvirke. Her ligger et stort potensiale som kan utløses hvis disse kreftene begynner å trekke mer i samme ende av tauet, i stedet for å stå i hver sin ende.

Dele makt
Men for at folk skal gidde å engasjere seg, så kan det være en ide at kirken inviterer mer og lytter mer. I stedet for å være mest opptatt av å lage det man selv synes er bra, kan man kanskje bli litt mer opptatt av å lage noe sammen med de man vil nå. Enten det nå er kirkegjengere, konfirmanter, barna, barnas foreldre eller andre «målgrupper».

Det kan bety at presten av og til ber folk rundt seg, både i og utenfor staben, om innspill og poeng til søndagens preken. Det kan bety at konfirmantlæreren ser på konfirmantene som de aller viktigste ressursene i sin undervisning. Og det kan bety at barna og mammaene og pappaene får påvirke hvordan kirken bygger relasjoner til dem.

– Det verste er at involvering er jo helt i tråd med kirkens og Guds budskap, bifalt sogneprest Svein Malmbekk i Rønvik.
– Eller kanskje det beste, repliserte Cecilie.

Kanalmiks
Mange menigheter bruker fortsatt meninghetsblad for å formidle hva man holder på med. Men menighetsblad legges også ned en del steder. Mange ser fortsatt på lokalavisa som den viktigste arenaen. Men man opplever også at journalister ikke er så interessert i saker man er opptatt av. Flere bruker mail og nyhetsbrev i formidlingen, men opplever at innsamling av e-postadresser er veldig tidkrevende. Og folk er ofte også trøtt på all spam og uinteressant informasjon som tilflyter dem på e-post. SMS og nettside er flittig brukt, men nettsidene har ofte en felles mal som gjør dem statiske og kjedelige, i stedet for dynamiske og sosiale.

kirkemål

Noen menigheter bruker Facebook og har åpne sider eller lukkede grupper. Men bruken er ofte tilfeldig. Og heller få bruker kanaler som Twitter, Instagram, blogg og Youtube. Kan slike kanaler finne sin plass som en naturlig del av menighetenes kommunikasjon med menneskene som de ønsker å nå, så vil mulighetene for synliggjøring, involvering og engasjement øke. Da blir det også lettere å nå de målene som kirken har.

 

 

Tenke og gjøre
– Det var jammen bra at vi tok den praten i sommer, sa prest Kyrre til meg da vi dro fra Bodø. Her var det mye å lære og mye å tenke på. Men vi skal ikke bare tenke, vi skal også gjøre noe.
– Så bra, det skal vi og, sa jeg!

Vi begynte med å skrive dette blogginnlegget. Som vårt lille bidrag til å gjøre kirken bedre.

Hva mener du skal til for at kirken skal utvikle seg?

Sosiale byrom

Bilde

kongsbergkultur

Denne uken har vi gjort to ting vi aldri har gjort før. Vi har snakket om byutvikling. Og vi har jobbet med et foredrag på en ny måte.

I regi av Tekna og NTNU ble Byforming 2014 arrangert i Trondheim 7.- 8. januar. Det er en årlig konferanse for mennesker som interesserer seg for hvordan byene våre bør utvikles, det være seg kommunebyråkrater, studenter, arkitekter, eiendomsansatte og andre.

– Denne gang har jeg lyst til å gjøre en ny vri på hvordan vi lager foredraget, sa jeg til Cecilie.
– Å, hva tenker du på?, repliserte hun.
– Vi blir først enige om noen få stikkord som kan passe inn i tematikken. Deretter spinner vi alt vi skal si rundt disse stikkordene.
– Hm, høres ut som en god ide. Vi prøver!

Demokrati og åpenhet ble mine forslag til stikkord. Mens Cecilie foreslo involvere og opplevelser.

Demokrati: Det direkte folkestyret, der innbyggerne kommer sammen for å diskutere og fatte politiske beslutninger ala den athenske bystat 500 f. Kr er ikke gjennomførbart i moderne stater. Vår variant er derfor det representative folkestyret der vi velger inn politikere lokalt, regionalt og nasjonalt, som skal styre på vegne av oss.

Moderne demokrati er også tuftet på prinsippet om maktdeling. Statsmakten er delt mellom et lovgivende organ (Stortinget), et utøvende organ (Regjeringen) og et dømmende organ (Domstolene) slik Montesquieu foreslo.

I bytutviklingsprosesser står ofte utbyggere, politikere og byråkrater sentralt. Utbyggerne kommer med ideer og vil gjennomføre dem, mens politikere og byråkrater må vurdere hva det er behov for og hvilke rammer man bør gi. Den maktkampen som kan oppstå mellom utbyggere og politikere/byråkrater, foregår ofte på lukkede arenaer.

Byforsker Gro Sandkjær Hanssen konkluderte i sin relativt ferske doktoravhandling med at «utbyggere i langt mindre grad enn lokalpolitikere og planleggere oppfatter medvirkning som viktig, og de legger i liten grad til rette for dette. Innbyggerne mister dermed muligheten til å påvirke i en fase hvor de viktigste premissene legges».

Hvordan kan vi gjøre noe med det?

Involvere: Medvirkning fra de menneskene som bruker byrommene, enten det er folk som bor i byen, folk som pendler dit eller er på besøk hos venner eller som turister, er avgjørende for å skape byrom der folk kan trives. Nye kommunikasjonskanaler som Facebook og Instagram kan hjelpe oss med å skape de medvirkningsarenaene som forskeren dokumenterer mangler.

Visit Kvadraturen, med Bente Bøhler i spiss, viser en måte å gjøre det på Facebook. Kongsberg kunnskaps og kulturpark, med kommunikasjonsildsjelen Halldis Skogen i sin midte, har tatt i bruk Instagram. På denne måten håper disse utviklingsprosjektene i Oslo og Kongsberg bl.a på å bli tilført ideer og tanker som kan hjelpe til med å utvikle byene bedre. Ideer og tanker som ellers ikke ville blitt fanget opp.

Men å opprette arenaer som gjør det enklere å få til involvering fra folk som skal bruke byen, er ikke ensbetydende med at man får til engasjement. Og det er slett ikke sikkert at folk kommer til deg, kanskje bør du oppsøke dem?

Åpne: Vi er åpnere enn før. Tabuene er færre. Vi deler mer med andre. Gjerne trivielle ting som hva vi spiser og hva vi har på oss. Gjerne litt skrytegreier, som hvor eksotiske feriemål vi drar til eller hvor flinke vi er til å trene. Men også ting som kan være vanskelige og vonde, som sykdommen vi har, døden eller samlivsbruddet.

Noen ganger deler mennesker ting som de etterpå angrer på. Noen ganger gjør mer åpenhet oss mer sårbare. I sum tror vi likevel mer åpenhet er bra, både for oss som enkeltindivider, men også for samfunnet vårt. For mer åpenhet på det personlige planet, skaper økte forventninger til mer åpenhet også hos private og offentlige virksomheter.

Det finnes krefter som ønsker å reversere denne utviklingen. Noen som har mye makt liker ikke at makten er i ferd med å spres til flere. De vil gjøre det de kan for å beskytte seg mot det.

Noen ønsker å spre frykt og få oss til å andre atferd. Terrorister vil det.
– Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet, sa Jens Stoltenberg i slitt livs beste tale 24. juli 2011 i Domkirken.

Åpne opp. Uten å være naiv. Det er gode ord å bygge byutvikling på. Enten det nå er Regjeringskvartalet som skal gjenoppbygges eller andre kvartal som skal utvikles.

Oppleve: Ønsket om å dele opplevelser ligger i menneskets natur. Med de enkle deleløsningene som dagens teknologi muliggjør, så fører det til at opplevelsene deles oftere og med langt flere enn før.

Vi deler både positive og negative opplevelser. Et Instagram-søk på #Trondheim gir over 260 000 bilder og videosnutter. Klarer man å skape byrom der det tilrettelegges for positive opplevelser, så vil også brukerne dele positivitet om det de opplever i byen. Noe som kan bidra til at også mennesker i deres respektive nettverk får lyst til å bruke byrommene mer aktivt.

Klarer vi å involvere folk som bruker byrommene bedre, klarer vi å åpne opp både byrommene våre og de prosessene som leder fram til dem, klarer vi å tilrettelegge for positive opplevelser, ja da skaper vi byrom som er sosiale.

Og da klarer vi samtidig å styrke demokratiet vårt.
  

Takk til Erling Fossen, Elin Martinsen, Ingunn Roald, Halldis Skogen, Bente Bøhler, Tor Jostein Sørli og Trine Busengdal Refsum for verdifull hjelp til arbeidet!

Åpnere rådmenn

Rådmannen. Ofte har han (eller hun) et dårlig rykte. Kommuneadministrasjonens øverste sjef går ofte for å være en gnieraktig person … Les videre